Tilbaketrekning eller tilpasning
Det er flere måter å forholde seg til modernitetens utfordringer på fra den eller de kristnes side.
En av strategiene er tilbaketrekning. I tilbaketrekningen lukker den troende personen seg ute fra det “farlige” samfunnet som er omkring, tar minst mulig del og finner seg noen leveregler og handlemåter som er mest mulig i tråd med en eller annen form for “klassisk” eller “gammel” tro og praksis.
Tilbaketrekningen er ofte forbundet med et negativt bilde av det som foregår i storsamfunnet, ofte definert som tidens forfall. Tilbaketrekningen kan på utsiden virke både stille og from, men den er også forbundet med ganske mye aggresjon, ja, noen ganger også ren hevnlyst i forhold til den verden som har gått så aldeles av sporet. Dette kan også slå over i forkynnelsen, for eksempel i ordbruken omkring Kristi gjenkomst og dommens dag.
Tilpasning er en annen måte å forholde seg til det moderne på. Går man for en slik strategi, vil man på alle måter prøve å modernisere kirken eller menigheten for at den skal tale “tidens språk” og trekke til seg moderne mennesker. Tilpasning kan gjelde på veldig mange plan av kirkens liv og fremtreden, fra moral til gudstjenesteliv og andre ytringer.
I vårt eget kirkeliv finner vi eksempler både på tilbaketrekning og tilpasning. Problemet for den tilbaketrukne menighet er at den til sist mister verden av syne, mens utfordringen for den tilpassede menighet er at den står i fare for å tape troens og evangeliets kjerne.
Veien går et eller annet sted mellom tilbaketrekningen og tilpasningen. Det er ingen enkel vei å finne. Men det er den eneste farbare mulighet for den som vil ta både skaperoppdraget og evangeliet på alvor.
Et forsiktig supplerende perspektiv - en slags kollekrivisering om du vil…:
Kirken er et mangfoldig fellesskap; hvilket gjør at vi alle finner ulike posisjoner i spenningsfeltet mellom tilpasning og tilbaketrekking; og vi varierer sikekrt også grepet i ulike faser av eget liv. Og det er summen av oss alle - og av oss selv(?) - som utgjør et forsøksvis godt svarpå utfordringen. Noen av oss gjør det “best” når vi opererer relativt tilpassede; andre når vi er ganske tilbaketrukne, og ingen av oss har helt rett hver gang…
Om vi startet med gjensidig å anerkjenne våre ulike grep som legitime, kristelige og representative, valg gjort med grundighet og reflektert tankegods, så ville vi kanskje komme lenger. Den gyldne middelvei er sjelden spesielt gylden, men summen av temperants,essige overdrivelser kan ofte være sannere og mer levende.
Veien blir ikke bare til mens vi går, vi krysser hverandres spor også, og veikryssene er ofte viktige steder…
Eller noe sånt…
Også mente jeg selvsagt “temperamentsmessige” (femtesiste linje…)