Eyvind Skeie

På reise i nord

Jeg er altså for tiden på reise i Sør-Hålogaland bispedømme og befinner meg akkurat nå i Fauske, ikke så veldig langt fra Bodø.

Da vi kom til flyplassen i Narvik i dag, var turen til Bodø avlyst på grunn av tåke. Vi måtte da kjøre bil fra Narvik til Fauske. Heldigvis klarte vi å få tak i leiebil og suste så av gårde de tre-fire timene dette tok, slik at vi kom bare litt for sent til dagens møte med ansatte i prostiet her.

I morgen må vi ta denne bilen med oss videre, for å levere den i Mo i Rana, så det blir dermed en lang biltur også da. Faktisk til glede, fordi det er veldig vakkert høstvær her for tiden.

Ellers har det vært spennende å snakke om religionsfrihet, koptisk og kristen identitet med prester, trosopplærere og andre. Sett fra Egypt er det mange ting som blir ganske klare og viktige i vår egen sammenheng.

I dag snakket vi, blant annet, om betydningen av å vekke en troens stolthet over den kristne tro, slik våre koptiske venner inspirerer oss til. Men hvordan skal denne stoltheten ytre seg i vår grenseløse, postmoderne sammenheng?

Og hvordan skal vi snakke på en riktig måte om de kristnes situasjon i en del muslimske land uten samtidig å bidra til å støtte opp om politiske holdninger som vi vil ta avstand fra. Dette er ganske vanskelig, men viktig å snakke om.

Det må ikke bli slik at vi unngår å snakke høyt og tydelig om kristnes kår i muslimske land av frykt for å spre negativ omtale av islam, eller for å fremme en form for dialog. En dialog som lar være å ta opp vanskelige spørsmål, blir ingen virkelig dialog.

Noe av løsningen ligger i at det vi sier må være faktabasert og kunnskapsbasert. Det er nødvendig å vite mest mulig, både om det som skjer - og om hvordan islam praktiseres i land som - i likhet med Egypt - har gitt sin nasjonale tilslutning til sharia.

Derfor er det nødvendig å ta kontakt og hente informasjon, og å spre denne på en mest mulig saklig og riktig måte, uten å lage en stor overbygning som kan bidra til å spre et sinne mot islam i kristne miljøer eller på det politiske plan.

Det var bare noen få tanker fra et stort felt.

Reisen fortsetter - og tankene blir flere!

Samtidig

Jeg titter fremdeles på T.S. Eliot og hans poetikk, og gjør meg mine tanke om salmer og salmediktning.

Paal Brekke fremhever særlig tre ting ved Eliots poesi. Det første er ideen om korrelat, det andre hans intuitive bruk av rytme og rim i diktene, som både er fri og bundet på samme tid, samtidig som språkbruken skifter mellom “lavt” og “høyt”.

Det tredje som Paal Brekke trekker frem er det han kaller for sitat- og allusjonsmetoden. Den bunner i en forestilling om all menneskelig kulturs enhet, og dermed også dens samtidighet.

For min del setter jeg dette i sammenheng med hvordan Eliot lar fragmenter av personlig erindring bryte frem i bildespråket i diktet og der bli gitt en gyldighet i diktets og dikterens samtid. Det samme skjer med den kulturelle erindring, med dikt, fortellinger, myter og forestillinger. Nye verk spiller dermed mot all tidligere kunst. Den bruker den eldre kunsten som sin resonansbunn).

Jeg tenker i høy grad at dette også kan gjelde for salmens poetiske uttrykk og dens mangeartede klangbunn.

I nattverdteologien finnes ordet “anamnese”, oversatt i våre eldre alterbøker og bibelutgaver med “ihukommelse”. Dette ordet innebærer noe helt annet enn å “minnes” eller “huske”. Det handler om en rituell gjentagelse av en historisk hendelse som dermed blir nærværende hos dem som utfører ritualet. Dette er sammenhengen mellom det jødiske påskemåltidet og den kristne kirkes feiring av nattverdens sakramente.

Ikke minst gjelder det i forhold til hvordan tekster og bilder fra den jødisk/kristne arv gjør seg gjeldende i salmekunsten, ikke bare bibeltekster, men mange andre former for tekst og bilde. Hadde jeg hatt mer tid til overs (!), skulle jeg ha brukt ressurser på å trenge inn i dette, både hymnologisk/historisk og i forhold til hvordan den moderne salmen kan begrunnes og oppstå med et bredt kulturelt og kunstnerisk mandat.

Men ettersom jeg i morgen tidlig starter på en ukes turné i Sør-Hålogaland i samarbeid med Norsk Misjon i Øst må jeg heller her og nå konsenterere meg om det jeg skal si på denne reisen!

Det golde landet

Noe oppspilt etter svinehjertene, men uten promille og fullstendig klar i hodet, lå jeg ut over natten og leste meg gjennom “Det golde landet” eller “The Vaste Land” av T. S. Eliot i Paal Brekkes fine oversettelse. I serien Århundrets bibliotek finnes dette lyriske epos av Eliot, sammen med en hel del andre av hans tidlige dikt.

Jeg har lest Eliot før, og blant annet kunne jeg neppe ha skrevet libretto til “Jeremia”, med musikk av Trond Kverno, uten at jeg hadde lest “Mordet i katedralen”, det gjelder ikke minst hvordan Eliot her bruker koret etter mønsteret fra det greske drama.

Men i natt lurte jeg på noe annet:

Kan poetikken og tidsfølelsen i diktene til modernisten T. S. Eliot hjelpe oss et stykke på vei mot den moderne salmen? Spørsmålet er jo stilt minst 50, kanskje 100, år for sent, men saken er jo den at vi aldri har kommet skikkelig i gang med salmediktning i dialog med moderinsmen, selv om Anders Frostenson, Olov Hartman og Svein Ellingsen har gitt oss mange ansatser.

Akkurat her og nå har jeg ikke anledning til å fundere mer over dette, bortsett å trekke frem det Paal Brekke skriver i sitt etterord, hvor han siterer T. S. Eliot og lanserer bruken av det Eliot kaller for et objektivt korrelat. Dette objektive korrelatet er “en samling gjenstander, en situasjon, en kjede av hendelser som danner formelen for denne spesielle følelsen. Slik at når de ytre kjensgjerninger som må bunne i sanseerfaringer, er gitt, blir følelsen blir fremkalt.”

Vanskelig?

Kanskje og kanskje ikke. Det sier meg i hvert fall noe om at diktets ord - eller salmespråket - må bevege seg et eller annet sted i, rundt og mellom det konkrete. Til det konkrete hører også den store sammenhengen som troens erfaring eksisterer i, både sakramentene, det store fortellingsuniverset i Skriften - og hele det erfaringsrom som dette har skapt i vår historie.

Men alt dette er hos oss i ulike deler, som skygger og mer eller mindre uklare bilder (slik erindring er en vesentlig dimensjon i Eliots diktning).

Det er (salme)dikterens oppgave å samle det til noe som bærer en helt ny erfaring, det vi kan kalle tro på Kristus, hengivelse og bønn. Dette siste var mine ord og ikke ordene til Eliot. Men kanskje ikke så helt umulige likevel?

God søndag!

Fylte svinehjerter

I yngre år hadde jeg venn som het Sindre.
Han spilte trompet og hadde godt humør.
Vi utgav en bok sammen med sanger og viser.
Så skiltes våre veier ganske lenge.
Sindre ble alene i livet,
men så med ett dukket det opp en annen ved hans side,
den danske Estrid.
Den første gang vi besøkte Estrid og Sindre
fikk vi fylte svinehjerter til middag.
Det er den eneste gang til nå i livet
at jeg har spist fylte svinehjerter.
Akkurat hva de var fylt med, vet jeg fremdeles ikke,
men de fylte svinehjertene smakte meget godt.
Nå har det gått en god del år siden
vi spiste disse fylte svinehjerter.
Nye dager, med nye utfordringer,
men svinenes hjerter forandres ingenting i alle dager,
for å vri litt på et sitat av en norsk nobelprisvinner.
I kveld skal det skje igjen.
Svinehjerter er i denne stund i ferd med å fylles,
og snart rykker vi ut fra Nordstrand
til Stabekk/Lysaker for å inspisere
og gjerne besmake de fylte svinehjerter enda en gang.
Herved er det gitt en liten oversikt
over denne aftens kulinariske opplevelse.

Man får bare si det slik:
Det hjertet er fylt av,
flyter munnen over med.

Eller omvendt og vel så det!

God helg til Eder alle!

O, du fylte svinehjerte,
der du flyter rundt i sosen,
du er alle smakers dronning,
bare du fortjener rosen!

Roland Grunke, fritidsdikter med alle rettigheter, 2010

Dette fasjonable dikt ble skrevet av hr. Roland Grunke i gleden over å lese en artikkel om fylte svinehjerter, noe som det har vært skrevet altfor lite om i potetlandet Norge.

Et annet rom

I salme 282 i “316 salmer og sanger” prøver jeg å berøre det vanskelige spørsmålet om gjensyn med de døde.

Salmen er skrevet på gravkanten og har derfor en særlig sårhet.

Sjelesørgerisk er det rimelig både å anta og godta at denne unge sorgen gjør at tanken på gjensyn er ekstra sterkt fremme, på samme måte som det for noen i denne perioden kjennes naturlig å tale direkte til den døde, som om vedkommende fremdeles kunne høre.

Om den sørgende da taler til det levende, indre bildet som han eller hun bærer av sin kjære eller om det ligger en forståelse om liv og gjensyn etter døden i denne samtalen, kan man ikke vite. Sannsynligvis er den sørgende selv ikke i stand til å skille mellom dette.

I den grad en salme også er et stykke menneskelig erfaring i en poetisk form, må det være riktig å berøre denne grenseopplevelsen. Det er en form for troserfaring som utvider det sørgende menneskets livsunivers med den fortvilelsens kraft som sorgen eier. Så må dette mennesket senere lukke dette inn i sin livsforståelse og sine trosforestillinger.

I denne salmepoesien går jeg ganske nær denne situasjonen, samtidig som jeg prøver å fastholde kjernen i den kristne tro, nemlig gjensynet med den kjære uttrykt som en anelse som gis et fastere innhold når det forenes med den trøstende tanke om å møte Jesus etter døden.

Her er det siste vers av denne salmen:

Finnes det et annet rom
hvor de døde ennå lever?
Stille samler jeg min sorg
i en bønn som sakte bever.
Jesus, hvisk min kjæres navn,
la oss møtes i din favn!

Jeg mener at en salmetekst må ha lov til å stille spørsmålet om det finnes et slikt “annet rom”. Det er å åpne opp for og akseptere den menneskelige erfaring slik den ytrer seg i denne spesielle situasjonen.

Spørsmålet blir hvilket tolkningsrom salmen så løfter denne erfaringen inn i, og i dette tilfellet er det troen på Jesus, ved at sorgen sakte forvandles til en bønn til Frelseren.

På denne måten uttrykker disse enkle linjene også det vi kan kalle for et teologisk og sjelesørgerisk program.