Eyvind Skeie

Sammenheng og transformasjon

Tror jeg, rent personlig, på et gjensyn etter døden?

Jeg svarer ja på det spørsmålet. Hvorfor?

Jeg kan ikke tenke og forstå at Gud skal ha skapt oss mennesker med all vår evne til nærhet, vennskap og kjærlighet om dette skulle utslokkes i og med vår død.

Som kristen tror jeg på kroppens (legemets) oppstandelse, det betyr at hele min jordiske eksistens skal være med meg i den nye eksistensen, i oppstandelsen - også min nærhet med andre, mine venner, min erindring, mine kjære.

Men det kan godt hende at dette vennskapet, denne nærhet og kjærlighet skal bli transformert over til noe annet, noe som er større enn det jeg erfarer og bærer med meg her og nå.

For meg betyr “gjensyn etter døden” at det skal være en dyp og inderlig sammenheng mellom det liv jeg har levd i dette livet og det liv som gis meg etter døden. Denne sammenhengen - som rommer hele min erindring - kaller jeg et gjensyn, selv om den har gått opp i det jeg i mange av salmetekstene mine kaller “lyset”, som er min eksistens hos Gud etter oppstandelsen.

Det jeg her har sagt innebærer at jeg vil være ytterst forsiktig med å banalisere og trivialisere talen om et gjensyn etter døden. Jeg kan nemlig ikke tale om dette gjensynet uten samtidig å tale om Jesus Kristus.

I bunnen av alt som heter gjensyn etter døden, ligger visjonen av Jesus Kristus, han som er Alfa og Omega, begynnelsen og enden - og som omslutter både mitt jordiske liv, min erdrindring om tilværelsens godhet - og det nye livet i oppstandelsen.

I “Jesu syv fødsler” har jeg skrevet et dikt om Jesu gjensyn med sin himmelske Far. Det tror jeg er det nærmeste jeg har kommet en slags “beskrivelse” av gjensyn etter døden. Det grunnleggende i dette diktet hendler om sammenheng og transformasjon. Disse to ordene, sammenheng og transformasjon, dekker mine tanker omkring dette. Så langt jeg til nå har tenkt!

Jeg reiste meg og hørte engler juble.
Alt var meg kjent, men likevel så fremmed.
Jeg var av lys, men fastere enn før,
og kroppen min bar merker etter nagler.

Jeg tenkte at jeg lyste mer enn dem!
Jeg så min Faders åsyn og Han smilte.
Da visste jeg at jeg var kommet hjem.

Fra “Jesu syv fødsler”, Eyvind Skeie

Være Sammen

Være Sammen er nå blitt navnet på det prosjektet jeg skal arbeide en del med fremover.

Være Sammen har nå fått offentlig støtte og skal arbeide til beste for inklusjon, aggresjonsmestring og fellesverdier i barnehage og skole. I Være Sammen skal vi - i samarbeid med Fylkesmannen i Vest-Agder - lage et program som både retter seg mot voksenrollen/pedagogene og mot barna/elevene.

For meg trekker dette linjene tilbake til det vi begynte med da jeg fikk være med å starte en ny tid i BarneTV, i form av TV-programmet “Portveien 2″. Den gangen hadde vi ganske mange og omfattende konsultasjoner med barnehagepedagoger og medieforskere for å lage et barneprogram som både var tilpasset barnets mottagelsesevne og avspeilet det vi kan kalle “de norske fellesverdiene”. Siden har dette alltid interessert meg ganske mye i skriving og programskaping for barn.

Jeg er jo teolog, og ikke pedagog, men har alltid brukt en del tid på å lese bøker om pedagogikk, og særlig slikt som kunne brukes i programarbeid og skriving for barn. Det å finne en reflektert og gjerne også forskningdsbasert plattform for kommunikasjonen synes jeg er veldig interessant og spennende i et kreativt perspektiv.

I Være Sammen har vi knyttet oss til et ganske tungt fagmiljø i forbindelse med voksenrollen og aggresjonsmestring, og vi skal også trekke inn andre fagmiljøer i utformingen av prosjektets ulike elementer. Da jeg var i Kristiansand sist uke, var det for å sette i gang en del utvalgte barnehager med å samle praksisfortellinger og komme med sine refleksjoner til vårt tema. Spennende også det!

Det jeg kanskje særig gleder meg til i denne utviklingen, er å kunne befinne meg i den skapende spenning mellom mange barnehageansattes erfaringer - og de forskningsbaserte miljøene.

IdeHospitalet AS (det danske selskap jeg har sammen med designer og prosjektutvikler Klaus Erik Krogh) har tidligere utviklet figurene Tarkus og kommunikasjon som Trygg Trafikk har etablert i norske barnehager. Den gangen handlet det mest om forståelse og atferd i trafikken.

Med Være Sammen skal vi utvide perspektivet og se på hele miljøet i barnehagen, og kanskje også senere i skolen. Gøy!

Aldringens uungåelighet

Det ble en hyggelig tur til Fredrikstad i går, og både vemodig og godt å møte Synnøve og Egil Hovland der de bor på langtidsavdelingen på en av byens aldersinstitusjoner.

Vemodig fordi vi møtte to mennesker som alderen har satt sitt tydelige preg på, men godt fordi de begge var i takt med seg selv og i stand til å respondere og delta i samtalen. Ettersom både Synnøve og Egil har noe redusert hørsel, ble det nødvendig å snakke temme høyt og ganske sakte, med den følge at lydnivået i deres lille kombinerte stue og soverom ble temmelig sterkt til tider, og Egil måtte erklære “time out” fra all snakking for å gjenvinne sin mulighet til å identifisere de innkommende lydbølger.

Det er tankevekkende å se hvordan aldringen ubønnhørlig er med på å innsnevre livsområdet som vi mennesker beveger oss på. Fra å reise vidt omkring og beherske hele verdens arena, sitter man til sist tilbake med sin pendling mellom stolen, bordet og sengen, og sakte blir også denne ringen smalere, inntil man er begrenset i sin egen kropp, så lenge den kan vare.

Også tankelivet svekkes gjennom aldringen, men likevel er det mulig å gjenkjenne kjernen, det var noe av det jeg fikk med meg i går. Egil var, om mulig, enda tynnere enn før, og hans ettertenksomme replikker var noe mer langsomme enn sist vi så ham - men det var likevel Egil, den samme mannen som vi hadde kjent så lenge.

Som sagt: På en måte er det vemodig å være vitne til dette. Men det er også godt å se det, at tvers gjennom aldringens uunngåelighet er det en kjerne som bevares. Det er sammenheng i vår tilværelse og våre liv.

Egil Hovland

Da jeg i studietiden ble ansatt som journalist i Vår Kirke var det et av mine ønsker å lage et portrettintervju med komponisten og organisten Egil Hovland i Fredrikstad.
Dette må ha vært om våren i 1973, om jeg ikke husker helt feil. Jeg hadde nemlig da tatt et halvt års fri mellom min teologiske embetseksamen og praktisk-teologisk seminar for å skrive, men hadde - som far til to - bruk for de kroner jeg kunne få tak i ved å bruke skrivemaskinen (dette var omkring ti år før jeg gikk til anskaffelse av min første datamaskin, en Osborne, med to diskettstasjoner og en mikroskjerm for teksten).

Om intervjuet ble godt eller dårlig, vet jeg ikke her og nå. Men jeg oppnådde i det minste det jeg i bunn og grunn ønsket, nemlig å bli litt kjent med denne spennende komponisten. Siden fikk vi også samarbeide om enkelte ting, blant annet var jeg predikant og liturg da Hovlands barnegudstjeneste “Gud venter på deg” hadde sin uroppføring i Nidarosdomen noen år senere. Jeg fikk også oversette ganske mange av de tekstene som Britt G. Hallqvist skrev og som Egil satte melodi til.

Nå er Egil Hovland noe svekket av sin alder. Sist jeg besøkte ham var i forbindelse med at jeg skrev biografien om Svein Ellingsen. I dag skal jeg besøke Egil Hovland igjen, og denne gangen i følge med Svein Ellingsen. Vi skal også ha med våre koner, Gerd og Ingegerd, og håper på en fin stund med Synnøve og Egil der de nå bor sammen, på et sykehjem i Fredrikstad.

Egil Hovland har gitt kirken en helt uvurderlig skatt gjennom sitt kompositoriske arbeid på mange felter. Det blir godt å møte ham i dag!

En tilstand av å vente

Mens jeg ventet på søvnen i natt tok jeg ut en tilfeldig bok fra bokhyllen, kun for å ha noen bokstaver å hvile øynene på. Det ble skuespillet “Mens vi venter på Godot” av Samuel Beckett, oversatt til norsk av Åse-Marie Nesse.

Så lå jeg der i halvmørket mens de litt forhutlede personene i skuespillet langsomt fikk gestalt gjennom den merkverdige dialogen og de bisarre tilløp til handling som Beckett fyller scenerommet med.

Rollefigurene befinner seg i et modernitetens livsunivers som er helt uten forankring, totalt motsatt det vi opplever i dagens noe opphetede debatt om skytsengler og samtaler med døde. De fire rollefigurene har ikke en gang et språk som bærer ut over de helt daglige og trivielle setninger, til og med disse setningene tipper av og til over i det helt meningsløse. Det finnes ikke noe som vi kan kalle virkelig bak dem, ikke noe annet enn ventingen på denne Godot, en skikkelse som er så uklart beskrevet at man nesten ikke vet om han er ond eller god og verd å vente på i det hele tatt.

Personene befinner seg i en tilstand av forventning, en tilstand som er uten innhold og klare forestillinger om den eller det som skal komme.

I forhold til det nyreligiøse livsuniverset som åpenbarer seg i talen om skytsengler og samtale med døde, er kardinalspørsmålet dette:

Hvilke av disse to oppfatningene er egentlig mest i takt med den helt grunnleggende livsfølelsen i tiden?

Er det slik at talen om skytsengler og søken etter samtale med de døde er å ligne med små krusninger på det store og mørke vannspeil som ruger over den store tomheten i det moderne?

Jeg kan ikke svare på dette.

Men jeg tror at vi ikke skal glemme Samuel Beckett og de som venter på Godot.

De som forkynner må i hvert fall våge å tone seg inn på tomheten i det moderne og denne tilstand av å vente.

Om jeg får kraft og nåde til å skrive noen flere salmetekster, blir dette noe av tekstenes klangrom.

Jeg er pilegrimen
som søker begynnelse,
og i begynnelsen hjemkomst,
og i hjemkomsten mottagelse,
og i mottagelsen tårer,
og i tårene glede,
og i gleden barndom,
og i barndommen opprinnelse,
og i opprinnelsen enhet,
og i enheten Gud.

Fra “Jesu syv fødsler” av Eyvind Skeie