Eyvind Skeie

Salme for julen

Denne salmen har jeg presentert også en gang tidligere på min blogg.
Jeg liker teksten, ikke minst fordi den har med seg litt av julenattens mystikk og knytter dette sammen med pilegrimsmotivet.
Oppfordringen om å bære “sin lengsel inn i lyset” uttrykket noe av mitt program i forbindelser med salmer og salmediktning.
I noen utgaver av protestantismen er menneskets lengsel hjemløs, den har ikke noen legitim plass i det kristne trosuniverset. Det er fordi man, fra protestantisk hold, har vært så redd for å blande noe menneskelig inn i tanken på at frelsen kommer ved troen alene.
Teologisk kan det være fornuftig å operere med en slik tankegang, men det gir ikke særlig mye hjelp til poetene i kirken.
Lengselen er noe av det erfaringsmaterialet som poesien trenger for å bli til. Menneskets lengselskraft og de følelser og ord som er knyttet til denne, er en forutsetning for kristen kunst.
Det forhindrer ikke at den kristne kunsten også skal formidle eller berøre det som ikke oppkom i menneskets hjerte, for å tale med Paulus.
Men denne berøring skjer ikke utenfor mennesket, og formidlingen skjer ikke uten at mennesket er involvert med sitt språk og sitt sanseapparat.
I julen får vi anledning til å bære våre lengsel inn i lyset.
Vi kan gå ut av - eller transcendere - våre egne forutsetninger og begrensninger og på en underfull måte med ett befinne oss midt i det himmelske lyset. Stallen er et hellig sted!

Melodien som det henvises til er rett og “May the circle be unbroken”. Et dristig melodivalg. Tror kanskje at denne salmen også kunne hatt en mer stille og meditativ melodi. Gå i gang!

Bær din lengsel inn i lyset

T Eyvind Skeie 2004
M Charles H. Gabriel, omkr. 1907

1 Bær din lengsel inn i lyset,
bøy deg ganske stille ned,
mens ditt hjerte langsomt fatter:
Stallen er et hellig sted.

Omkved

Utgivelser og økonomi

Bjørn Eidsvåg har inngått en avtale om å selge sin nyeste cd via Coop. Prisen i Coop er meget lav, omkring halvparten av det en slik cd ville ha kostet i annen butikk. Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted er meget kritisk til at en artist går rett til denne typen forhandlerledd med en produksjon til sterkt redusert pris.
- Å selge plata si fra første dag for 99 kroner, er det samme som å si at dette er noe dritt, skriver Erik Hillestad i VG.
Både Eidsvåg og Hillestad illustrerer den bitre eller søte (alt ettersom) realitet at det vi til nå har kalt platebransjen, er i ferd med å endres radikalt. Det gjelder forøvrig også bokbransjen.
De som har et stort marked og stor folkelig appell vil alltid være i stand til å manøvrere i det nye farvannet, slik Bjørn Eidsvåg her meget rasjonelt har gjort, om man ser på markedstilgang og økonomi.
For dem som er mindre produsenter, eller kunstnere og artister med et snevrere markedsgrunnlag, er situasjonen blitt mer og mer vanskelig. Det gjelder også på boksiden. Ikke minst for alle som befinner seg innenfor det kirkelige/kristelige kretsløpet. Det er blitt så å si umulig å få en bok fra Luther eller Verbum Forlag inn i de store bokhandlerkjedene eller andre store markedskanaler. Det samme gjelder for lydproduksjoner. Det vi har å støtte oss på er Bok og Mediakjeden og nettsalg, enten det skjer via forlagets nettsider eller (for musikken) iTunes og lignende.
Det finnes nå mange mindre produsenter og leverandører som lager sine egne nettsider for salg av bøker, noter og annet. Dette er en slags løsning i en overgangsfase, men ikke godt nok i lengden.
Jeg tenker på Mesterens ord om å ha den nye vin i nye skinnsekker.
Innenfor det religiøse kretsløpet av bøker og lydproduksjoner har skinnsekkene revnet.
Den eneste måten å komme inn i det store, allmenne kretsløpet på, må være å komme med utgivelser som kan klassifiseres som «New Age», «spiritualitet», «world music» eller komme inn under lignende rubriseringer. Men faktum er at en bok eller cd som taler noenlunde klart om Jesus Kristus, ikke vil bli forstått som en utgivelse i denne retningen, men som noe for helt spesielt interesserte, og fullstendig uten hylleplass og interesse i de store bokhandlerkjedene.
Bok og Media-kjeden har vært en foregangsbedrift når det gjelder å opprettholde et sted for det vi kan kalle for «bokens kirkelige/kristelige» kretsløp.
Men jeg spør meg selv om det ikke nå behøves en enda større og mer omfattende strategi, blant annet en kraftfull nettløsning, for å berge dette spesielle kretsløpet av litteratur og musikk.
Hvem er i stand til å aksle denne utfordringen?
Smarte hoder og engasjerte hjerter bedes om å melde seg på tidens torg!

Forskningen og det normative

De siste årene har jeg hatt en del større og mindre oppdrag for Diakonhjemmet. Det har vært en utfordring og en glede.
Diakonhjemmet har, ikke minst ved undervisning og forskning, plassert seg i det spennende kraftfeltet mellom samfunnet og kirken.
I dette spenningsfeltet må det med nødvendighet oppstå vanskelige problemstillinger og valg. Det gir seg ikke minst av menneskelivets egen kompleksitet.
I møtet med menneskeskjebner finnes det ikke alltid enkle løsninger, men det blir nødvendig å manøvrere seg frem i ytterst vanskelig farvann.
Det var nok en del som hoppet i stolen da de forstod at Diakonhjemmet har i sine rekker noen som prøver å fange inn kompleksiteten i den menneskelige seksualitet og de menneskelige samlivsformer ved å åpne opp for tanken om at flere enn to mennesker kan velge å leve sammen, og at parforholdet dermed blir utvidet til å gjelde flere, på den ene eller andre måten.
Dette er jo ikke noe nytt i kulturhistorien, og heller ikke i menneskelig praks i våre dager, for eksempel i de muslimske land hvor det finnes ulike former for konkubinatløsninger og ekteskap med begrenset tidsramme.
Noe av det nye i denne sammenheng er at i hvert fall den ene av disse forskerne argumenterer med at akseptasjonen av homofilt samliv som sidestilt med ekteskap åpner opp også for andre samlivsformer på lignende grunnlag. I tillegg til, som det sies fra ledelelseshold ved Diakonhjemmets skoler, at uttalelsene er forskningsbaserte.
Dette utsagnet reiser et helt grunnleggende spørsmål som kan rettes både mot forskningen og de kirkelige eiere av institusjoner som driver med forskning nettopp på det komplekse menneskelivet: Hvor går grensen mellom forskningen og det normative? Sagt på en enklere måte: Hvis forskningen kan påvise at en så og så stor prosent av befolkningen har den eller den praksis, finnes det da et punkt på denne kvantitative skala hvor det etableres en kvalitativ eller normativ konsekvens?
Sagt enda enklere: blir det mere “rett” hvis mange gjør det?
Så kan man også spørre den kirkelige insitusjonen om hvor smertegrensene går i forhold til det normative. Når må institusjonen sette foten ned, og på hvilket grunnlag skal dette skje?
Jeg tenker at Diakonhjemmet befinner seg i dette vanskelige terrenget som en permanent situasjon. Det må rett og slett bli slik der den samfunnsvitenskapelige forskningen og det kirkelige normgrunnlaget møtes. Noen ganger må også dermed konfliktnivået bli temmelig høyt. Det er en del av normalen og det må vi faktisk tåle!
Samtidig finnes det helt avgjort en smertegrense. Det eksisterer et punkt hvor en kirkelig institusjon ikke kan gjøre noe annet enn å sette foten ned og si høyt og klart at dette faktisk strider mot det normative i dens grunnlag.

Min konklusjon er at Diakonhjemmet har min tillit når de beveger seg i vårt felles, vanskelige landskap. Diakonhjemmet beveger seg, og alt som er i bevegelse kan noen ganger rystes.
Så blir det spennende å se hvordan Diakonhjemmet vil formulere sitt normative grunnlag i denne konkrete utfordringen, og samtidig handle ut fra ideen om forskningens og forskerens frihet.

Døperen Johannes

Det er et spennende forhold mellom disse to fetterne (eller kanskje var de tremenninger); Jesus og Johannes.
Begge religiøse ledere, begge med en flokk disipler og begge hører til de unge, døde.
Johannes døde fordi han utfordret den politiske makten på moralske premisser.
Jesus døde - sett i et menneskelig perspektiv - fordi han utfordret selve gudsbegrepet i det folk han tilhørte.
Helt opp til vår egen tid har det vært mange tanker og spekulasjoner omkring forholdet mellom disse to skikkelsene, både i barndomsårene og senere.
Det finnes mange versjoner i bildekunsten av dette, fremstillinger hvor døperen Johannes allerede som barn er den som presenterer korset for Jesus og således fører ham inn i det som skal bli hans livsbestemmelse som offerlam og frelser.
I noen av mine salmer har jeg latt døperen Johannes føre ordet, således i denne:

Jeg visste alltid om ham

T Eyvind Skeie 2002
M Tysk 1700-tallet

1 Jeg visste alltid om ham,
og helt fra vi var små,
var Jesus alltid foran,
det er han også nå,
var Jesus alltid foran,
det er han også nå.

4 Jeg roper: ”Omvend dere!”
Men Jesus kom med fred.
Ja, Jesus er den største.
Han ofret seg og led.
Ja, Jesus er den største.
Han ofret seg og led.

Koran og Bibel

Det blir feil å lese om Jesu fødsel fra Koranen, slik en prest i Oslo vil gjøre.
I en kristen sammenheng kan aldri Koranen bli lest slik en muslim vil lese Koranen.
Og det blir helt galt å lese Koranen som en slags “sidestilt” tekst til Bibelens juleberetning.
Det kan ikke på noen måte sies å være oppbyggelig å blande lesning fra Koranen med lesning fra Bibelen, hverken for kristne eller muslimer, fordi det dreier seg om to helt forskjellige typer hellige skrifter.