Eyvind Skeie

Julesang søker melodi

Jeg vet at det er en del organister og komponister som leser denne siden.

På den første dag i september legger jeg ut en ny julesang her.
Dette gjør jeg med et lite ønske om at sangen må finne en (eller flere) melodier.
I utgangspunktet ser jeg for meg en litt “stor” og klangfull melodi, gjerne med et tonespråk som har noe til felles med stemningen i melodier fra romantikken.

For å si det som det er, har jeg selv laget en melodi til sangen. Det er en ganske stor melodi, klangfull er den også, men den ligner dessverre på litt for mange andre melodier.

Det er ganske vanskelig å lage en melodi som har såpass mange kjente vendinger at den er gjenkjennelig og lett å synge, samtidig som den oppleves som ny og original.

Jeg hører for meg at denne julesalmen kan bli et ganske fint korstykke. Faktisk hører jeg litt mannskor her, enten en trio (de tre vise menn) eller et fullt mannskor (hyrdene på marken). Men jeg kan også høre kvinnestemmer, ja, se for meg at det er jordens folk som synger om sin lengsel og om veien til Barnet i krybben. Og så er det en sang som er formet som en tiltale til stjernen fra Betlehem. Det kreve nattlig mystikk og stort løft i melodien.

Herved er bestillingen gitt!

Stjerne fra Betlehem, strål over verden

Stjerne fra Betlehem, strål over verden,
vis oss at drømmen har plass på vår jord.
La dem som lengter og kommer til stallen
finne Guds Sønn og det levende Ord.

Stjerne fra Betlehem, vis meg Guds sannhet,
led meg til Barnet som kom til vår jord.
Hjelp meg å elske og tilbe og tjene,
følge Hans hellige, lysende spor!

Eyvind Skeie 2010

Tilbaketrekning eller tilpasning

Det er flere måter å forholde seg til modernitetens utfordringer på fra den eller de kristnes side.

En av strategiene er tilbaketrekning. I tilbaketrekningen lukker den troende personen seg ute fra det “farlige” samfunnet som er omkring, tar minst mulig del og finner seg noen leveregler og handlemåter som er mest mulig i tråd med en eller annen form for “klassisk” eller “gammel” tro og praksis.

Tilbaketrekningen er ofte forbundet med et negativt bilde av det som foregår i storsamfunnet, ofte definert som tidens forfall. Tilbaketrekningen kan på utsiden virke både stille og from, men den er også forbundet med ganske mye aggresjon, ja, noen ganger også ren hevnlyst i forhold til den verden som har gått så aldeles av sporet. Dette kan også slå over i forkynnelsen, for eksempel i ordbruken omkring Kristi gjenkomst og dommens dag.

Tilpasning er en annen måte å forholde seg til det moderne på. Går man for en slik strategi, vil man på alle måter prøve å modernisere kirken eller menigheten for at den skal tale “tidens språk” og trekke til seg moderne mennesker. Tilpasning kan gjelde på veldig mange plan av kirkens liv og fremtreden, fra moral til gudstjenesteliv og andre ytringer.

I vårt eget kirkeliv finner vi eksempler både på tilbaketrekning og tilpasning. Problemet for den tilbaketrukne menighet er at den til sist mister verden av syne, mens utfordringen for den tilpassede menighet er at den står i fare for å tape troens og evangeliets kjerne.

Veien går et eller annet sted mellom tilbaketrekningen og tilpasningen. Det er ingen enkel vei å finne. Men det er den eneste farbare mulighet for den som vil ta både skaperoppdraget og evangeliet på alvor.

Kultur, modernitet og pietisme

Selv om himmelen er blå og blank utenfor mitt kontorvindu er det ikke annet å gjøre enn å innrømme at sensommeren ubønnhørlig glir over i høst.
Da vi gikk over kanalene i Stockholm denne helgen, kunne vi tydelig kjenne et kaldt drag i luften. Det forhindret ikke at vi hadde en veldig fin tur, hvor besøket på Nordiska Museet faktisk ble et høydepunkt, ikke minst den fine fremstillingen av hvordan kristentro og religiøse tradisjoner trådte frem gjennom årets tider og menneskets livsfaser for menneskene som levde i det førmoderne samfunnet. Tankevekkende på så mange måter!

Men det nytter lite å sørge over den tapte, førmoderne verden.

På flyturen tilbake til Oslo fikk jeg en interessant dialog med min sidepassasjer på Norwegian. Hun var fra Tyskland og hadde gjort seg mange refleksjoner omkring det norske samfunnet i forhold til by og land, ikke minst hvordan vi fremtrer i forhold til vår egen religiøse identitet, i spenningen mellom en mer vidtfavnende, kulturåpen holdning og det hun opplevde som en litt uklar arv fra pietismen eller - som hun sa - noe mer “calvinsk”.

Jeg syntes det var en temmelig god observasjon.

Når man prøver å se med et ørneblikk tilbake på vår nasjonale historie de siste 200 år, er det vel nettopp denne konflikten som trer frem. I hjertet av den norske religiøsiteten sitter den pietistiske arven, gjerne formulert som en slags skyldfølelse, eller en oppfattelse av kristendom og kristelighet som noe negativt og livsfornektende, noe man må fri seg fra for å kunne leve fritt og med glede.

Denne formen for pietisme er det ikke lenger mulig å praktisere uten å stenge av all innflytelse fra det moderne samfunnet. Slik er det ingen som lever, heller ikke i de legmannsorganisasjonene som henter sin inspirasjon fra haugianismen og andre former for pietistisk vekkelsesforkynnelse. Normisjon - for eksempel - har for lengst forlatt denne posisjonen, både i sitt interne programarbeid og i sitt forhold til kulturen.

Men hvordan skal vi som lever innenfor en kristen livstolkning uttrykke denne i forhold til moderniteten, i kultur, livsførsel og menighetsdannelse - og gjerne også politisk?
Det er jo denne utfordringen Kristelig Folkeparti også kjemper med.

Uten å forstå noen av de krefter som, gjennom de siste 250 år og faktisk enda lenger tilbake, har ført oss dit vi er i dag er det ikke mulig å finne et kraftfullt svar på denne troens, kulturens og modernitetens gåte.

Og så er det bare å gå i gang med (inn)høst(ingens)ens arbeid!

En salme i gave

I morgen tidlig drar vi til Stockholm i et par dager, sammen med noen i vår familie.

I den anledning blir det nok ikke så god anledning til å skrive her.

Jeg gir dere derfor en salme i gave, til oppbyggelse og glede.

Hilsen

Eyvind

Underfulle Skaper

Underfulle Skaper, den gang alt ble til
kalte du på lyset og gav solen ild.
På ditt skaperord myldret livet frem.
Bildet ditt jeg bærer. Jorden er mitt hjem.

De som gikk med tårer, bærer korn i fang,
vandrer gjennom åkre, jublende av sang,
ser de gylne aks, følger Herrens røst,
samler sine kornbånd til den store høst.

Eyvind Skeie 2010

En gave fra Samnanger

I dag kom det inn en stor gave fra Samnanger via mail.

Gaven var fra komponist Eilert Tøsse, som også er organist i Samnanger.

Eilert har satt seg ned med boken “Vann av klippen” og har komponert musikk til 55 av bønnene i denne boken. Det er blitt noen små, musikalske kraftperler, til liturgisk bruk og meditasjon, gjerne ved at de kan gjentas flere ganger, slik vi er kjent med når det gjelder sangene fra Taizé.

Jeg har skrevet ut alle disse sangene og har spilt og sunget meg gjennom en god del av dem. Og ja, de fungerer! Noen av dem er det vi vil kalle “mollstemte” og ettertenksomme, mens andre fremtrer som små, klukkende bekker av glede.

Foreløpig vil jeg bare si takk til Eilert Tøsse for denne musikalske rikdommen fra hans musikalske overflødighetshorn.

Og så får vi finne ut hvordan disse tonene skal bli gjort tilgjengelig for flere.

Det kommer, i sin tid!