Eyvind Skeie

Maria som jomfru

I sin nye bibeloversettelse vil Det norske bibelselskap, språklig korrekt, gjengi grunntekstens ord i profetien hos Jesaja med “ung kvinne” og ikke “jomfru”. Dette avstedkommer, ikke uventet, oppstuss.

Spørsmålet om oversettelsen av dette skriftstedet reiser noen grunnleggende problemstillinger til alle som forvalter og fortolker kristen tro og tradisjon.

Den ene problemstillingen dreier seg om hvordan kirken tolker Skriften, og om denne tolkningen skal kunne slå tilbake på bibeloversettelsen. Om man mener at kirkens credo eller dogmedannelse skal kunne påvirke bibelspråket, vil det absolutt kunne forsvares å beholde ordet “jomfru” i Jesaja-teksten. Ved å beholde dette ordet, tilkjennegir man at man fortolker Bibelen i en kirkelig kontekst. Faren med dette prinsippet for bibeloversettelse er at det etter hvert kan bli altfor lang vei tilbake til grunnteksten.

Om man velger å ta ut dette ordet og erstatte det med “ung kvinne” eller med ordet “jente”, som kanskje også kunne være mulig, følger man et prinsipp hvor hvert enkelt utsagn i skriftmaterialet blir forstått i sin egen historiske og filologiske sammenheng. Faren med dette er at den hellige Skrift kan komme til å falle fra hverandre i enkeltutsagn.

Det norske bibelselskap og dets oversettere er selvsagt klar over at disse perspektiver finnes, og tar sine valg ved å veie ulike hensyn mot hverandre. Men i all bibeloversettelse må det være slik at grunnteksten veier tyngst, der hvor den er klar. Og det er den nok i dette tilfellet, derom er det neppe tvil. Ingen av de som hørte eller leste denne teksten i profetiens samtid tenkte nok på en jomfrufødsel når de kom til dette utsagnet.

Et annen problemstilling er så hvilken rolle jomfrufødselen spiller i teologi og forkynnelse, historisk og for oss i dag. Hvordan er dette punktet i vår trosarv å forstå? Handler det om Marias tilstand i forhold til jomfrueligheten, eller har dette lærepunktet noe helt bestemt å si oss om Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske?

Jeg mener det siste.

Dogmet om jomfrufødselen handler i virkeligheten om Jesus Kristus, og kanskje også på en helt annen og mer provoserende måte enn det mange av oss tror og tenker.

Dette har jeg for min del ganske bestemte og tydelige meninger om. Og dem skal jeg gjerne komme frem med ved en senere anledning.

En salme i advent

Søndagens prekentekst, som synes å være fra profeten Jesaja, er et vakkert stykke profetisk poesi. Språket har et visst slektskap med språket i Høysangen, Sangenes sang.

Kjærlighetsmotivet i troen er det vanskelig å finne ord for, ikke minst i en protestantisk teologisk tradisjon hvor den religiøse lengsel i lange perioder har vært hjemløs.

For en del år siden oversatte jeg noen tekster fra Salomos Høysang. Et par av disse fikk plass i “316 salmer og sanger”.

En av disse tekstene har i det siste kommet i bruk som salme ved bryllup.

Slik hadde jeg ikke tenkt denne teksten, men den er blitt funnet av folk som har kjent at de ville synge den som en salme i sitt bryllup. Det er fint å få slike henvendelser.

Da jeg leste prekenteksten fra Jesaja 35, kom jeg til å tenke på denne salmeteksten og presenterer den her:

Han elsker meg

1 Han elsker meg, og jeg er hans,
nå vil han se sin kjære
stå strålende av salighet,
ja, lysende av ære.
Og dette skjer når all min skam
er renset gjennom ild ved ham!

3 Kjenn duft av krydder, most og vin!
Se, frukter uten like!
Snart skal mitt livstre plantes om
og blomstre i Guds rike.
Min venn skal ta imot meg der,
og jeg skal se ham slik han er.

Det jeg særlig finner glede i ved denne teksten, er uttrykket om at mitt livstre skal plantes om.
Normalt kalles jo dette å dø. Men i denne salmen heter det noe annet.
Når den tid kommer at jeg skal dø, skal mitt livstre plantes om og blomstre i Guds rike.

Det er en god og sterk tanke, både nå og siden, når tiden kommer.
Og samtidig altså: en tributt til det jordiske livet, til bryllupet, kjærlighetens fest.
Fordi Skaperen ønsker å se kjærlighetens og håpets krefter utfolde seg. Her og nå.

Ny norsk salmebok, atter en gang

Så vidt vites fra Vårt Land skal den nye norske, felles salmeboken nå bli til ved hjelp av en prosjektleder i Kirkerådet og en prosjektgruppe. Den nye salmeboken skal hovedsakelig hente sine salmer fra Norsk Salmebok, Salmer 1997 og salmebokforslaget 2008.

Styret i Norsk hymnologisk forening vedtok 15. november en uttalelse hvor foreningen sa fra om at også det nye salmebokforslaget må ut på høring, sitat:
På denne bakgrunn er det ikke forsvarlig å sluttføre arbeidet uten å sende det ut på ny høring.

Dette vedtaket ble sendt til Vårt Land, som har fulgt salmeboksaken temmelig nøye, men Vårt Land valgte å ikke trykke uttalelsen.

For min del er jeg helt enig med denne uttalelsen fra Norsk hymnologisk forening.

Det vil være en merkelig saksgang om Kirkerådet velger å la prosjektgruppen arbeide ut en ny salmebok uten noe innsyn fra brukere og interessenter. Det går ikke an, i et liturgisk reformarbeid som legger vekt å medvirkning, å sende en ny salmebok ut til menighetene etter summarisk arbeidsprosess.

Jeg vet ikke hvorfor Vårt Land ikke ville trykke uttalelsen fra Norsk hymnologisk forening. Men jeg håper ikke at det betyr at den kirkelige sentralmakt og kirkens sentrale presseorgan har bestemt seg for å unndra sluttarbeidet med salmeboken innsyn.

Kirkerådet bør legge frem sin plan for fremdrift med salmebokarbeidet og fortelle når og hvordan det skal bli anledning til å gi sin respons på dette.

Nå modnes året

Vi våknet til snøfall i dag tidlig og reiste hjem fra Sverige i et hustrig vær i ettermiddag.
Det er noe med dette året som er på hell.

For ganske mange år siden skrev jeg et musikkspill om fyrlys, sammen med Sigvald Tveit.

I dette musikkspillet (Som et fyrlys) er det en tekst som jeg kom til å huske på i dag.

Herved deles denne tekst med dere, i lett revidert form:

Nå modnes året

Nå modnes året, det er sen august.
Vår kveld er mørk, med minner av en sommer.
Det trekker kaldt, jeg leser i ditt blikk
at du er redd for vinteren som kommer.

Snart skal vi dra, vårt eventyr er slutt,
og i vårt hjerte kjenner vi det slik:
Det er så vondt med alt som er forbi,
men det er godt at sommeren ble rik.

T: Eyvind Skeie

Kalde døgn på Daftö

Da vi var i Izmir, lengtet min reisekamerat Galib tilbake til friskt vann, ren luft og kulde i Norge.
Her på Daftø har vi dette i fullt monn denne lørdagen. Det er i tillegg ganske spesielt å være på et hyttefelt med omkring femti hytter nesten helt alene. Fint faktisk! Stille og nesten høytidelig, slik det skal være i advent.
Dog dro vi ut ganske tidlig i dag og kjørte til Nordbysenteret hvor vi kjøpte inn litt julemat. Fulgte faktisk rådet i en eller annen avis og kjøpte andebryst til julemat. Gleder meg til å studere noen oppskrifter og prøve å få dem til på beste måte, saftige og svakt rosa. Det må prøves!
Ellers er også himmelen over oss ganske rosa for øyeblikket, formedelst lav sol og nesten gjennomsiktige skyer som lar oss ane en lyseblå vinterhimmel.
På cd-spilleren ligger en cd som kom i posten, fra Endre Dåvøy, en kreativ organist som også produserer og selger noter og annet som er knyttet til musikken.
Akkurat nå hører vi sangen “Vi tenner lys”, med musikk av Geir Knutson, og det klinger meget fint, lett og fylt av lengsel på den måten som jeg prøvde å få frem i teksten.
Dette med salg av bøker, noter, musikk og annet på internett tror jeg kan kommer til å bli en viktig kanal i fremtiden, ettersom flere og flere andre markedsplasser blir stengt for denne typen produkter. Det er mange mindre produsenter som har mye fint på hjertet, de skulle bare ha vært mer kjent, eller kanskje gått sammen, slik at de stod sterkere i det digitale bildet.
Da det religiøse eller kristelige kretsløpet for bøker oppstod på 1800-tallet, var det som en del av den forsamlingsbyggende aktiviteten, særlig innenfor den haugianske bevegelsen.
Kanskje noe av dette kan vende tilbake i en postmoderne tid, knyttet til verdensveven?

For øvrig har jeg lest flere aviser i dag, og blant annet fått med meg den store kulturdebatten i Dagbladet, knyttet til nye nettverk i kulturlivet, hvor humorister og programledere er blitt den nye kultureliten i Norge, ikke minst takket være kløktig bruk av sosiale medier og utstrakt bruk av vennetjenester mellom en ganske begrenset gruppe yngre menn (og noen meget få kvinner).
Jeg lurer på om dette gjør Norge varmere eller kaldere.
Det er i hvert fall en kald dag, her og nå.