For en god del år siden så jeg et tv-program med en ung mann som het Arne William Myhre.
I programmet fremstod han som modig, følsom og sterk.
Han fortalte at han drev med maling og musikk,og at det meste foregikk om natten.
Grunnen til at han holdt seg oppe om natten, hadde å gjøre med svære ting i hans fortid, vanskeligheter som gjorde at natten i mange år var hans sikreste skjulested.
I sine malerier ville han skildre det lyset som Gud sender mot vår verden og som gir sitt gjenskinn i ting og objekter, men også i menneskenes egne sinn, der troen finnes.
Etter at jeg hadde sett dette programmet, skrev jeg et kort brev til Arne William Myhre. I dette brevet takket jeg ham for det motet han utviste i programmet, både motet til å skape og motet til å fortelle så åpent om vanskelige forhold i eget liv.
De to siste dagene har jeg tenkt en del på denne maleren og musikeren, det mennesket som på mange måter søkte skyggen og levde i og med et stort mørke, men som samtidig spredte glede og formidlet lyset til så mange, både i sine bilder og på andre måter.
Jeg møtte ham aldri selv.
Arne William Myhre ble 48 år gammel.
I morgen skal jeg stå ved båren hans i Grorud kirke og si noen ord om denne talentfulle mannen som nå er gått ut av tiden.
Jeg ber om at det må være lys i de ord jeg skal formidle.
På denne mandag starter jeg mitt liv som hjemmearbeidende mann på Kolbotn. Det betyr ikke at alt er i orden i vår nye leilighet, men at jeg nå ikke kan bruk mer tid på å skru sammen hyller og slikt, i hvert fall ikke hele dager.
Den første timen som hjemmearbeidende mann har jeg brukt til å gå gjennom slikt som ligger der og som jeg helst skulle ha gjort noe med.
Det er litt av hvert!
Men her gjelder det å ta en ting om gangen, så håper jeg at det vil ordne seg.
Akkurat i det jeg skriver dette dukker solen opp over Kolbotnvannet. De skarpe strålene minner meg om at vi har bestilt utvendige persienner til våre kontorer, de har bare ennå ikke blitt montert, og dermed blir jeg sittende her med direkte sollys inn over dataskjermen. Dette skarpe sollys vil vedvare til den lave sol behager å forsvinne bak naboblokken, og det vil ta en times tid.
Denne timen vil jeg bruke til å sette meg et annet sted og lese meg inn på noe som jeg trenger å studere litt nøyere.
I det jeg kaster blikket ut mot vannet, ser jeg tre ender gli forbi og etterlate seg en v-formet kjølvannsstripe i den blanke flaten.
I vindueskarmen min befinner det seg nå fem objekter som har ikke havnet på loppemarked i juli, da vi renset huset for nips og gamle suvenirer.
I hjørnet til venstre ser jeg Petter Dass med sin favnende armer, og under står det at Eyvind Skeie fikk Petter Dass-prisen i 2004.
Ved siden av Petter Dass står det to enkle keramikkfigurer, det er en liten klosterbror som skriver på en datamaskin av eldre modell, mens en tykk klosterbror står med foldede hender og løter blikket mot himmelen.
Bortenfor der igjen er det en ganske stor larve i gult, blått og hvitt. Denne larven fikk jeg en god tid siden fra en som heter Amalie.
Amalie syntes at larven passet godt til meg, og det er helt enig i. En slik larve bidrar til å øke tilværelsens glede, og er noe som alle burde ha.
Ved siden av denne larven står det en liten ikonkopi fra den koptiske tradisjonen, med himmeldronningen sentralt i midten og ellers helgner og hellige på begge sider, mens Kristus troner som Pantokrator aller øverst.
For øvrig befinner det seg et objekt til i denne vinduskarmen, nemlig en rund stein som er delt i to med meisel og som skjuler et fossil av en forhistorisk fisk. Denne steinen hadde en av mine sjømannsonkler med seg fra Sør-Amerika, antakeligvis en gang på femtitallet. Som gutt brukte jeg mye tid til å studere dette fossilet og fundere over de tusenvis av år som lå mellom denne fisken og meg selv.
Om et av barnebarna viser naturhistorisk interesse, vil den fossile fisken få et nytt hjem. Men foreløpig har det ikke skjedd. Mine tolv barnebarn er alle hyggelige medmennesker, men deres interesse for fossiler har foreløpig ikke vært spesielt tilstedeværende.
Det er nok Gerd, min ordenspregede bibliotekarhustru som har plassert disse fem objektene i vinduskarmen min. Tør jeg spørre om det finnes en overordnet ide bak dette utvalget?
Til de naturhistorisk interesserte kan jeg nå melde at endene er utenfor synsfeltet. Og hva de driver med der, er det bare solen som ser!
Så har Den norske kirke lansert sine nye liturgier på den første adventssøndag i 2011.
Det er selvsagt altfor tidlig å si eller mene noe som helst om denne omfattende liturgiske reformen, spesielt fordi de aller fleste på denne søndagen feirer gudstjenesten som familiegudstjeneste.
For min del er jeg aller mest spent på om den nye gudstjenesteordningen klarer å fange opp det vi med et liturgisk uttrykk kaller for gudstjenestens sakramentale side, altså hvordan gudsnærværet gestaltes i gudstjenesten fra den andre siden, ikke hvordan vi tjener Gud med lovsang og deler menneskelig erfaring, men hvordan Gud tjener oss, i og med sitt treenige mysterium.
Jeg håper ikke at gudstjenestene i Den norske kirke nå mer og mer blir en form for miljøarbeid utfra en tanke om trivsel og hygge, og på en slik måte at mennesket gis en enda større flate for å stå frem som subjekt i en endimensjonal form.
Jeg hører til dem som absolutt tar på alvor dette at mennesket i den senmoderne kulturen ønsker å handle som et subjekt fremfor å bli oppfattet som et objekt.
Men subjektet mennesket må i gudstjenesten inviteres inn i et rom hvor mennesket også trekkes ut av sin selvsentrerte ramme og bringes i en posisjon hvor det fornemmer det andre, det hellige, Den Andre - eller Gud.
I den kristne sammenhengen er denne fornemmelsen av Den Andre knyttet til inkarnasjonen og til Jesu nærvær der hvor to eller tre er samlet i hans navn.
Jeg ber derfor ydmykt om at min undring ikke må bli snakket i hjel av velmenende prester og lekfolk, og heller ikke at alt må være så gjennomtenkt og tilrettelagt at gudstjenesten mister sin høyde og dybde og sin streben etter det andre og Den Andre, Gud som åpenbarer seg i Kristus.
Kjære pastorale kolleger, i gudstjenesten er vi agenter for Guds rike, det som kommer, og ikke for det norske sosialdemokratiet.
Miljøarbeid i kirken er bra.
Men det må også være noe som river og slår, og som fører oss inn til kjernen i evangeliet, den som handler om korsets skam og ære.
Fra og med søndag førstkommende vil jeg være daglig på Visjon Norge med andakter fra bokverket “Vann av klippen”.
Disse andaktene vil bli sendt to eller tre ganger hver dag, så det blir ganske mye sendetid til sammen.
Jeg har tidligere skrevet litt om mine overveielser omkring det å være på denne kanalen, men nå er det altså blitt slik, og jeg er veldig spent på hvordan det vil falle ut.
Da Terje Grøstad og jeg satte i gang dette store prosjektet med tekst og bilder, var det ut fra et ønske om å formidle troen på Kristus i en stor ramme og sammenheng. For min del er jeg glad for anledningen til å spre disse tekstene på en levende måte til alle dem som nå kan se dem på tv-skjermen i sin egen stue.
En eller annen gang på 90-tallet var min tid som andaktsholder i NRK ute, jeg har siden da ikke fått noe spørsmål fra NRK om bidrag til andakter eller annet. De siste 15 årene har jeg dermed ikke hatt en offentlig talerstol.
Om Visjon Norge gjennom sin kanal kan tilby en slik talerstol, blir det spennende å finne ut av.
Frem til nå har jeg opplevd denne kanalen og dens representanter som åpne og fine mennesker, det har vært svært hyggelig å ha med dem å gjøre på alle måter.
Som vi har sett i avisene, har dansk radio nå flyttet andaktene til en kanal som er nokså ukjent og fjern for de fleste lyttere. En slik marginalisering av andaktene vil vi også kunne oppleve i Norge.
Det skjer i hvert fall en langsom endring av andaktene over til en slags hverdagskåserier med mer eller mindre religiøst innhold, gjerne avbrutt av et eller annet (ofte engelsk) musikkinslag.
Det programmet som går søndag formiddag, har forlengs forlatt kirkebakken og er nå orientert ut mot det store, felles religiøse torget, hvor religioner og tradisjoner møtes på nøytral grunn.
Man kan ikke i fremtiden forvente at statskanalen vil opprettholde et kristelig andaktstilbud. Uten å være spåmann, forutsier jeg at dette vil opphøre innen begrenset tid, eller at innholdet vil bli enda mer kåserende enn det er i dag.
I et slikt tilfelle vil kanskje en nisjekanal som Visjon Norge og andre lignende kanaler (det aner meg at Vårt Land vil kunne stå for en av disse) på en digital plattform vise seg å kunne vokse.
I så måte kan jeg være på parti med fremtiden, men det må det bli opp til fremtiden å avsløre!
Vårt Land melder at Kirkelig Kulturverksted går på et betydelig underskudd i år. Vi som driver med kultur, formidling og kunst i kirken på profesjonell basis, blir ikke overrasket over dette.
Den norske kristenhet har ikke et stort forbruk av bøker, cd-utgivelser og annet. Det merkes både hos den enkelte forfatter, kunstner eller utøver og på marked, distribusjon og salg.
Da Kirkelig Kulturverksted ble etablert en gang på 70-tallet, lå det under et ønske om å sprenge de snevre rammene for de indrekirkelige kulturytringene og sette den kristne kulturtradisjon i dialog med det som skjedde i det store kulturrommet i samfunnet.
Nå er situasjonen på en måte snudd på hodet. Rammene er for lengst ikke bare sprengt, men de finnes knapt. Jeg vet, for eksempel ikke, hvor mange som sier at de foreløpig ikke har lest eller kjøpt den og den boken med et spesifikt kirkekulturelt innhold (for eksempel min biografi om Svein Ellingsen), men at de ”snart” skal gjøre det. Hvor mange kriminalfortellinger og andre romaner de har konsumert i mellomtiden, sier de intet om.
Kirkelig Kulturverksted var og er langt på vei en virksomhet som lever i og av spenningen mellom det hellige og det profane. I dette rommet beveger også Erik Hillestad seg omkring med sin utvilsomme dyktighet og sine mange talenter som prosjektmaker, tekstforfatter, produsent og nettverksarbeider.
Han har fått med seg kraftfulle partnere, som noen og enhver kan misunne ham, og klart å plassere virksomheten sentralt i det alminnelige kulturbildet og på det nye kirkelige kulturkartet som er i ferd med å bli tegnet. At det likevel er så vanskelig å skape overskudd i virksomheten Kirkelig Kulturverksted sier ikke så rent lite om hvor store utfordringene er på mange felter.
Min egen berøringsflate med Kirkelig Kulturverksted har gjennom årene vært heller liten. Tidlig på 80-tallet utgav Kirkelig Kulturverksted ”Visst skal våren komme” med Grex Vocalis, Gøran Fristorp og Anne-Lise Gjøstøl, og for noen få år siden utkom ”Sommerlandet” med Skruk, Galib og Tord Gustavsen.
For meg personlig, som opphavsmann og kirkelig kulturarbeider, har Kirkelig Kulturverksted dermed ikke vært en viktig samarbeidspartner.
Men jeg ønsker verkstedet alt godt og håper at det vil finne en strategi for fremtiden.