Jeg sitter i bilen på kaien i Larvik og har sjekket inn for fergen til Hirtshals. Klokken er litt over syv og jeg har dermed oppfylt rederiets befaling om å være her en time før avgang.
I går ettermiddag kjørte jeg til Arendal og Tromøy hvor jeg møtte foreldre fra tre barnehager og snakket til dem om det autoritative voksenperspektivet. Så var det tilbake til Larvik og en kort natt på hotellet før jeg altså nå sitter her, mens nattemørket fremdeles hviler over denne byen.
Underveis i dag passerte jeg Thor Heyerdahl-monumentet, og sendte en vennlig tanke til denne Larviks store sønn, som jeg fikk være sammen med i en meget spesiell uke på en reise fra Baku til Tiblisi for nesten ti år siden.
Jeg husker ennå den trolske stemningen da vi satt ute i natten sammen med odinfolkets eldre menn og Thor spurte dem ut om deres gamle fortellinger og felles erindring.
Men nå kjører bilene om bord på fergen, og jeg hilser dere alle her fra fergestedet i Larvik, på min vei til Århus, hvor jeg ankommer noe senere på denne dag i november, jeg, en reisende i tiden og som nyss passerte min 64. fødselsdag, og tør å håpe på enda noen jordiske soloppganger, enten de skjer i Larvik eller andre steder på vår felles klode.
Rett før vi dro til Skjåk for en storartet salmehappening, kom det en mann fra noe som heter Relacom og installerte en dekoder fra Canal Digital.
Resultatet ble spennende:
Bilder som hakker over skjermen og lyd som kommer og går i takt med bildene, eller i utakt.
Da montøren så dette, sa han at det hadde å gjøre med signalene fra Canal Digital og forlot leiligheten med et vennlig nikk.
Så nå har vi et vell av kanaler som åpenbarer seg i ulike sekvenser over skjermen, og hvor personene beveger seg i pussige, rykkvise sprang, alt mens lyden kommer og går.
Interessant!
Men ikke særlig tilfredsstillende!
På Canal Digital har jeg noe som heter “Min side”, men for å logge inn på denne trenger jeg øyensynlig en form for e-postadresse og passord fra Canal Digital.
Jeg har flere ganger studert brevet fa Canal Digital hvor vi gratuleres som et KOMPLETT tv-bredbåndshjem.
Men forløpig føler vi oss ikke helt komplette, for å si det slik!
Spennede å se om noe skjer fra den andre kanten!
Melding er sendt til kundeservice nå i kveld …
Man må si at det har vært en travel dag, selv om jeg ikke har utført så mye i og for seg.
Dog våknet jeg i dag tidlig klokken 04:55 på Hotell Norge i Kristiansand og kjørte så herren Klaus E. Krogh og Gunnar Husan til flyplassen på Kjevik. Vi var samlet i Kristiansand til styringsgruppe og styremøte i Programmet Være Sammen og Foreningen Være Sammen i hele går, onsdag.
Men i dag forlot jeg da Kristiansand litt over fem og ankom hytten på Daftø omkring klokken elleve, etter å ha tilbrakt en halv time på fergen mellom Horten og Moss og den øvrige tid bak rattet. På hytten tok jeg meg en liten lur på tre kvarter (!) og pakket så ut i bilen restene av flyttelasset som har stått der i noen måneder. Det er ennå noe igjen!
Jeg kjørte så til Kolbotn og pakket dette ut av bilen, samtidig som jeg prøvde å være hyggelig mot den unge Aslak fra Bergen som var kommet på besøk til farmor og farfar. Aslak er en selvdreven ung bergenser, men han er også nokså sosial, så vi må hele tiden kommunisere med ham. Og det er hyggelig!
Ettermiddagen ble brukt til å skifte bleier (farmor) og støpsler (farfar) slik at vi får litt mer lys i leiligheten.
Etter en stund ankom så Aslaks far, Sindre, og vi har siden latt timene gå med litt sludring, pianoklunking og oppdatering av det ene og det andre.
Nå er det kveld for oss som har stått opp litt for tidlig, og i morgen går ferden på ettermiddagen til Skjåk, for sosialt samvær, korsang, salmekveld og gudstjeneste sammen med gode, musiserende venner!
Slik forløp denne travle dag.
Og i morgen er det atter en dag!
Det er ikke overraskende at generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd i Vårt Land sier at rådet, i sitt engasjement for forfulgte kristne, legger vekt på å bygge tillit og er forsiktig med å uttale seg i konkrete saker, slik Norsk Misjon i Øst og Amnesty gjør.
Dette er en linje som Mellomkirkelig Råd har fulgt gjennom flere tiår, og som går helt tilbake til det jeg husker som dette organets svært forsiktige rolle i forbindelse med forfølgelser av kristne i Øst-Europa under kommunismen.
Hun har også rett i at det kan være vanskelig å si hva som er forfølgelse og ikke, noe av det som fremstilles som forfølgelse har sikkert å gjøre med politikk, okkupasjon, fattigdom - og kanskje også kriminalitet.
Men det er mer enn nok tilbake, både av enkeltskjebner, dokumenterte overgrep mot store befolkningsgrupper og religionsfiendtlige regimer og forfølgelse av enkeltkristne til at generalsekretæren for Mellomkirkelig Råd kunne ta atskillig sterkere ord i sin munn enn å snakke på den offisielle og tilbaketrukne måten som hun gjør i intervjuet.
Det er en grov fortegning av det arbeid Norsk Misjon i Øst gjør med å samle informasjon og dokumentere overgrep og forfølgelser å si at denne organisasjonen engasjerer seg for enkeltpersoner. Det gjøres selvsagt, men det er bare en liten del av organisasjonens samlede program og aktivitet i dens engasjement for kristne som forfølges.
Mellomkirkelig Råd har en høy profil når det gjelder enkelte saker knyttet til sosialetikk og samfunnsspørsmål. Men når det gjelder forfølgelse av kristne henfaller Mellomkirkelig Råd til en offisiell språkbruk som ikke i det hele tatt er i kontakt med den virkelighet som millioner av medkristne over hele kloden kjenner på kroppen hver eneste dag.
Man kan spørre seg om hvorfor Mellomkirkelig Råd har denne berøringsangsten.
Er man redd for å miste sitt “diplomatiske” image?
Er man redd for å irritere samtalepartnerne i den nasjonale religionsdialogen?
Et eller annet slikt må det være.
Jeg tror ikke at generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd har en så begrenset kunnskapsbase og snever horisont når det gjelder disse spørsmålene at hun virkelig mener at politiske forhold og kriminalitet hos enkeltpersoner er en tilstrekkelig grunn for Mellomkirkelig Råd til å innta en passiv rolle.
Jeg ser for meg hvordan noen av dem jeg har møtt gjennom Norsk Misjon i Øst i muslimske land vil reagere på denne holdningen fra Mellomkirkelig Råd, om jeg prøvde å formidle den til dem. De ville bli forbauset, forundret, såret, fortvilet, oppgitte og sinte.
Mellomkirkelig Råd bør ta dette opp til intern debatt og skaffe seg plattform for et større handlingsrom.
Sist jeg skrev her var det lørdag på Kolbotn. Nå er det mandag på det samme Kolbotn.
Jeg stod tidlig opp i dag og leverte bilen til service hos Autobjørn på Lambertseter. Det tok litt tid, men faktisk er togforbindelsen her til Kolbotn både raskere og mer behagelig enn buss til byen fra Nordstrand. Om da toget går, hvilket det gjorde i dag, men ikke på lørdag ettermiddag, i hvert fall ikke helt presist.
I dag har jeg sittet litt ved kontorpulten min her i huset, skrevet litt, ordnet med e-post og tittet ned på vannet som ligger helt stille under trolsk tåke.
Ettersom jeg vil sitte her atskillige timer i tiden framover, vil jeg få anledning til å observere om draugen eller en liten, lokal sjøorm vil stikke sitt hode opp over vannflaten. Det vil dog neppe skje, men man kan aldri vite, særlig ikke på en mandag.
Jeg har noen manuskripter som venter på meg nå, samt et mer privat skriveprosjekt, og gleder meg til å ta fatt. Men først skal enda noen flere kartonger tømmes.
Det er stas med slike kartonger, særlig når de blir færre og ting begynner å komme på plass.
I går var vi i Holmlia kirke og hørte Dr. John Dayal, indisk journalist og katolsk legmann fortelle om situasjonen for de kristne i store deler av India. Det var i forbindelse med Søndag for de forfulgte.
Det var både vondt og skremmende å høre det John Dayal fortalte. Noen av oss fikk også en forholdsvis lang samtale med ham etterpå, hvor han utdypet det hele enda mer.
Fra mitt arbeid med KRL-undervisningsmateriell vet jeg litt om det komplekse religiøse og sosiale systemet som hinduismen innebærer, og som i sin mest pågående form ikke kan tillate noen annen form for religiøs påvirkning, samtidig som hinduismen også er en svært aksepterende religion. Mye kan få plass der, også fra kristen tradisjon, bare det blir en del av hinduismen. Det er uhyre komplekst og vanskelig å trenge inn i for en utenforstående. Men konsekvensen blir altså at de kristne i India, som normalt tilhører de kasteløse, er helt uten rettslig beskyttelse, det gjelder både i forhold til de politiske myndigheter, lovverket, politiet og i lokalsamfunnet for øvrig.
John Dayal så i grunnen ingen løsning på dette for de kristne. Men det betyr ikke at han lar være å løfte sin røst i det offentlige rom.
Indias kristne befolkning, som teller omkring 20 millioner, så vidt jeg forstod, trenger virkelig talspersoner internt og støtte fra det internasjonale samfunnet og fra verdens kirker.
Atter en grunn til å støtte Norsk Misjon i Øst, eller Stefanusalliansen som den snart vil hete!