Eyvind Skeie

En grønn sofa

I dag har jeg sovet middag i tyve minutter i en grønn sofa.
Til dere som lurer på om det er mulig å sove middag i en grønn sofa, kan jeg si at det er meget mulig.
Den grønne sofa ankom ca klokken 1300, og fikk stå i fred omkring 2 timer, før jeg la meg ned for å sove middag i de tilmålte tyve minutter.
Det var dog et lite problem knyttet til dette: Jeg hadde ikke spist middag!
Dette reiser jo et meget seriøst problem:
Kan man sove middag når man ikke har ikke spist middag?
Om man så gjør det, har man forbrutt seg mot naturens orden eller skapelsens orden eller kun de borgerlige konvensjoner?

Går det an å si at man bruker begrepet “å sove middag” som en samlebetegnelse på all soving som ikke skjer om natten?
Eller skulle man heller anvende begrepet siesta om denne form for soving.
I henhold til Wikipedia er “siesta” ikke bare en novellesamling av Hamsun, men også: “- en kort hvil tidlig på ettermiddagen, ofte etter middagsmåltidet. En slik periode med søvn er en vanlig tradisjon i enkelte land med varmt vær (f.eks. Spania og Mexico). Ordet siesta er et lånord fra spansk. Dit kom ordet fra latin hora sexta - «den sjette timen».
Ja, slik må det være!
Jeg har hatt en siesta på den grønne sofa i dag, slik er det!
Og det vet den grønne sofa intet om. Den bare stor der og lyser grønt, i all uskyldighet.

En dag i Eyvinds liv

Denne dagen i Eyvinds liv begynte med litt kontorarbeid med tanke på neste års kalender. Det er alltid vanskelig med slikt. Jeg vil gjerne rundt med salmene mine og annet, men må samtidig ha åpne luker i kalenderen for å kunne være borte i noen sammenhengende dager.
Om et par minutter drar jeg med toget til Oslo Sentrum, og prøver å finne veien opp til NRK Østlandet, hvor jeg skal være lunsjgjest i dag, og gjøre som jeg har fått beskjed om, nemlig snakke i tre bolker på omkring fire minutter hver. Slikt er alltid spennende, men jeg håper at det går bra.
Det er egentlig litt merkelig med direktesendinger av denne typen, man får en annen slags beredskap, og som oftest lander man på bena.
Etter dette skal jeg på møte i Tonos utvalg for musikk og tekst. Der sitter noen kompinister fra NOPA og Norsk Komponistforening og behandler en del saker som har opphavsrettslig karakter i forhold til innrapportering til Tonos systemer.
Det er alltid lærerikt å være på disse møtene, og problemstillingene er slik at vi også der må skjerpe oss.
Tono har opprettet dette utvalget for å ha en faginstans dersom noen vil anke avgjørelser i Tono, eller hvis det er noen verk som det er tvil om, på den ene eller andre måten.
Og vips, der var mine få minutter borte, og jeg må kle på meg og legge i vei!

Advent

Den lave desembersolen skinner fremdeles i husene på den andre siden av vannet. Utenfor huset vårt er det merkelig stille. Ingen arbeidere vekker oss klokken halv syv med alle sine maskiner i forbindelse med den ytre planering av tomten.

Så gikk det et par timer før jeg kom tilbake hit!

Solen er nå borte og nabohusets høye verandaer i sjette etasje danner nå en ganske fin stjernehimmel med utvendige downlights like over mitt hode. Faktisk ganske stemningsfullt, selv om det virkelig er falskt, eller fake, som man sier på et annet språk.

Jeg har nå spasert omkring tre kvarter her på Kolbotn, blant annet over kirkegården. Der stod jeg for en del år siden i min pastorale kledning da jeg forrettet i begravelsen til Liv Nordhaug. Jeg sendte en vennlig tanke til Liv, med hennes salmer og store engasjement for andres ve og vel, da jeg passerte stedet hvor hun ligger og venter på oppstandelsens morgengry. Rart å tenke på dette morgengryet når vintermørket har senket seg.

Men det er det som er advent, å vente på frelsens morgengry, når mørket ligger over jorden.

Selv har alltid litt tungt for å sove i denne tiden. Slik var det også da vi bodde i Nord-Norge. Det var faktisk verre å få sove i mørketiden enn i det som ble kalt “lystida” på folkemunne.

Men får man ikke sove, kan man gjøre som Mesteren selv anbefaler: Våke og be. Det er advent, også det!

Kanaler inn og ut

Jeg har ganske bra kanaler ut, både til jordiske og himmelske makter, men altså ganske dårlige kanaler inn, særlig når det gjelder jordiske digitale kanaler.
Nå gikk jeg akkurat gjennom mitt vanlige rituale:
Jeg starter min dekoder, lar den summe litt, ser at det står “init” og ikke noe mer, tar ut strømmen, prøver igjen et par ganger, trykker på relevante knapper og menyer, skrur på den store HDI skjermen, ser at intet skjer, ringer til Canal Digital, går gjennom mange trettende informasjoner og menyer - og legger til sist telefonen på, etter å ha ventet i omkring et kvarter, skrur av dekoder og TV og fortsetter mitt daglige liv her på Kolbotn, uten fjernsyn.
Jeg lurer på disse selskapene som er ute etter å kapre mange kunder, om de ikke i det hele tatt tenker på at disse kundene helst skal betjenes og møte en menneskelig røst - Vox Humana - på den andre siden.
Men slik er det visst ikke.
Nå har det gått omkring en måned og vi har hatt TV-signal to eller tre dager. Skal man betale for dette, undrer vi oss over her i huset.
Jeg har forsøkt å sende e-post til Canal Digital, men det er tydeligvis ikke slik man der i gården vil ha det.
Disse epostene forsvinner visst i et svart hull, i den digitale antimaterie.
Dette var dagens noe nedstemmende rapport om Canal Digital, for de som har fulgt med på denne siden av vårt liv.
For oss, som ikke har TV på hytten, gir det en viss hyttefølelse å bo i et hus uten TV, men det var ikke helt det vi ønsket.

Ellers har dagen gått med til å skrive bildetekster til en bokutgivelse. Det er vel en form for “Kleinkunst”, nemlig det å få sagt noe meningsfullt i små formater. e
“Her ser vi styreformannen flankert av to glade damer” kunne jeg ha skrevet på et bilde. Men det gjorde jeg ikke. Det er ingen som “flankeres” på bildene i våre dager. Det er vi ferdige med for lenge siden!
Jeg kunne aldri tenke meg å skrive, til et bilde av dette fenomenet: Her ser vi Eyvind Skeie, flankert av en dekoder fra Canal Digital og et helt nytt Grundig HDI fjernsynsapparat. På Skeies venstre flanke ser vi at dekoderen viser ordet “Init”, mens han på sin høyre side er flankert av ordene “Intet signal”.

Hilsen og god helg fra Eyvind, deres mann i midten!

Gjest i Visjon Norge

Så har jeg på denne onsdags kveld sittet en times tid på direkten og samtalt med Jan Hanvold i Visjon Norge.
Det hele begynte med at jeg holdt en andakt, også den på direkte og på oppfordring der og da. Fin oppfordring!
Deretter samtalte vi med små avbrudd, og jeg opplevde det som en god samtale.

Jan Hanvold er ingen revolverjournalist, men en mann som det går an å føre en god samtale med - og en programleder som ikke har behov for å komme frem med sine egne meninger og tanker hele tiden. Jeg opplevde hans stil som åpen, vennlig og sympatisk.

På et felt tror at jeg at Jan Hanvolds og Eyvind Skeies hjerter banker ganske sterkt i takt. Det går på oppfattelsen av Jesus Kristus som kristentroens og kristendommens kjernepunkt. Uten det sterke og glade Kristusvitnesbyrdet vil kristendommen forfalle til en eller annen form for meningsdannelse, og da kan det være like galt om det skjer med et såkalt konservativt eller liberalt utgangspunkt.

Det er en vennlig og positiv tone blant de ansatte i Visjon Norge. Rent tv-messig avvikler de sendingen på en ryddig og grei måte, og de er raske med å følge opp den som er gjest, slik jeg var i kveld.

Jan Hanvold sa selv at det han driver med er “grasrot-tv”. Med det mener han særlig at han ikke har enorme ressurser å forbruke på hver sending. Han må prøve å gjøre så godt han kan med de ressurser han har.

De siste årene har han også fått med seg en del profesjonelle medarbeidere, og sier selv at kvaliteten på produksjonene har økt, og at den skal økes enda mer i årene som kommer.

Det kanskje minst profesjonelle var sminkeavdelingen i Visjon Norge. Den bestod i alt vesentlig av en pudderkvast til felles avbenyttelse, for at man skulle få hjelp til å dempe de verste utslag av svett panne og skinnende isse. For meg, som har mer hud enn hår på toppen, var jo en slik pudderkvast aldeles velkommen. Det er dog langt fra en slik situasjonsbestemt pudring til å vandre rundt i hverdagen i pudret tilstand.

Jeg opplevde i kveld noe som var enkelt, åpent, vennlig og ryddig, med en fin undertone av kristen tro og forkynnervilje.

Det var min lille attest til denne kanalen etter å ha vært gjest hos Visjon Norge en times tid i kveld!