Eyvind Skeie

Påske, pepper og pasjon

NRK har i flere år hatt et åpenhjertig radioprogram om kjærlighet og sex. Det bærer tittelen Pepper og Pasjon og handler ikke så sjelden om kroppens mange muligheter til seksuell nytelse og glede.
I morgen, lørdag, finner det sted et arrangement i krypten i Oslo Domkirke under den festivalen som kalles Påske og Pasjon, i dette tilfellet arrangert av KULT - Senter for kunst, kultur og kirke/Domkirkeakademiet/Bibelselskapet. Også i dette arrangementet handler det tilsynelatende mye om sanselighet og kropp, om man skal se på forhåndsomtalen og det diktet av Aina Villanger som er gjengitt i dagens Vårt Land. Det er syv stikkord som trekkes frem når arrangøren skal beskrive sine innsteg i påskedramaet: svik, ekstase, unnfallenhet, sinne, glede, lidelse, forsoning.

Slik beskrives prosjektet videre:
Dette scenekunsteksperimentet ledes av et overordnet ønske om en kunstnerisk og teologisk forskyvning fra elendighetsberetninger til hyllest av livet og kjærligheten og kroppens sanseverden. Organist, scenekunstnere, billedkunstner, videokunstner, dikter, komponist m. fl. går sammen i dette scenekunsteksperimentet i forsøket på å transformere påskeritualet til en vedkommende og sanselig hendelse der det handler om at vi mennesker kan oppstå før vi dør. Den europeiske tvilen legger vi fra oss i våpenrommet og entrer kirkerommet i troen på den menneskelige skaperkraft. Vår alles iboende oppstandelseskraft.

Det finnes faktisk her et slektskap mellom påske, pepper og pasjon. Slektskapet ligger i en form for dyrkelse av sanseligheten. Slik fremkommer det, for eksempel, i det diktet som Aina Villanger skal fremføre i krypten i Oslo Domkirke i morgen:
kropper knoppes/pust pumpes/sjeler skjules munner åpnes/jeg synger dere/hender kjæler, fingre fomler/kropper kobles, gynges/lemmer gnis til gummi/blod svulmer årer/binder feber på panner/svinger orgasmer til ordner/døtre synges, myter nytes/

Poeten Aina Villanger må selvsagt skrive et slikt dikt, som en reaksjon på noe hun opplevde i Kulturkirken Jakob for en tid siden.

Men jeg spør meg selv hvilken type uttrykk eller tolkningskraft dette skal møtes med fra troens posisjon. Er det slik at oppstandelsens kraft manifesterer seg i den menneskelige sanseligheten og at oppstandelsen skjer i møtet mellom mennesker i et slikt erotiserende og ekstatisk språk? Har ikke kirken andre ord for sin dybdeforståelse av forsoning, glede og oppstandelsens håp?

Jeg ser at arrangøren skriver at “denne refleksive, tverrkunstneriske og interreligiøse scenekunstproduksjon er et forsøk på dialog og nybrottsarbeid innenfor kirkeliv og kirkekunst i Norge i dag. En lang refleksjons- og diskusjonsprosess om forholdet mellom teologi, filosofi og kunst munner ut i dette scenekunsteksperimentet. Håpet er at prosjektet kan være med å åpne opp de tusen kirkerom som finnes i Norge som sted for viktige kulturelle ytringer. Denne prosessen trenger både kirken og kunsten.”

Vil noe slikt som dette være med på å åpne opp de tusen kirkerom som finnes i Norge for viktige kulturelle ytringer?
Det tror jeg faktisk ikke at det vil. Jeg vet heller ikke om jeg ønsker at det skal.

Om kirkerommene skal åpnes for kulturelle ytringer av denne typen, krever det en mye større vilje og evne hos de kirkelige arrangørene til å tilføre produksjonen en tolkningskraft som ikke bare handler om sanselighet og forløsning på det kroppslige plan, men som våger å berøre selve gudsdimensjonen med intensitet og dybde. Her synes det å være for lite kraft på de kirkelige aktørenes side. Derfor virker ikke dette som et virkelig møte mellom to tydelige parter, men mer som om kirken har latt seg invadere.

Kan kjødet forsone unnfallenhet, gjenreise fortapelse, lette svik, løse ut sannhet, få oss opp igjen fra nedleggelsen, krigsmarka, konsumsøvna, spør Aina Villanger.

Mitt svar er at det kan kjødet ikke, uansett hvor mye det masseres og beruses.

Men Ånden kan, Guds levendegjørende, hellige Ånd, som utgår fra Faderen og Sønnen.

Flagget

Det var for mange år siden, i min prestetid i Tromsø.
En kvinne var blitt funnet død på et hotellrom i Oslo, og jeg hadde gått med dødsbudskapet til hennes mann i Tromsø.
Mannen var skipskaptein i utenriksflåten, en av disse staute og tause menn som man ser for seg stå ved roret gjennom natt og stormer.
Nå satt han der på en stol i sin egen stue, midt i stormens øye, uten et ord.
Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å være til stede i denne stillheten, for å representere et menneskelig nærvær i en situasjon hvor det vonde budskapet trengte inn og krevde sin plass i mannens følelser og tanker.
Det gikk en lang stund. Han satt helt stille, med hodet bøyd forover, uten å vise så altfor mye hva som skjedde i hans indre.
Så rettet han seg opp, idet han uttalte sitt første og eneste ord etter at budskapet om den plutselige døden hadde nådd ham.
Ordet han sa var dette: “Flagget.”
Straks ordet var uttalt, var det som om noe av livsenergien vendte tilbake til ham og rettet seg mot et fast og sikkert punkt. Vi reiste oss begge og forlot huset.

Utenfor var det snø, det er i hvert fall slik jeg husker det.
Vi stod i snøen under den stålgrå vinterhimmelen og så flagget gå til topps i flaggstangen. Så tok mannen et skritt tilbake og gjorde honnør mot flagget.
Jeg så at munnen hans skalv. Tårenes tid var kommet.

Nasjonalnatten

Så er det en times tid igjen til nasjonalnatten senker seg over landet, med uling fra russebiler og hektisk aktivitet i mange gater og bygdelag, om man skal tro det ryktene sier.
Her på Kolbotn er alt meget rolig. Da vi var ute og gikk en liten aftenstur, så vi Sven Svane komme glidende mot oss, formodentlig i påvente av en brødskalk, mens Svanhild Svane lå rolig på sine tre egg. Vi trodde først at det kun var to, men ved nærmere inspeksjon i dag, viser det seg at Sven og Svanhild faktisk skal ha trillinger, det er tre egg i redet.
Av en eller annen grunn har jeg begynt å kalle disse tre eggene for Gerd, Bjørg og Liv, men det skal jeg ikke komme videre inn på. De som skjønner hintet, får ta det i beste mening. Vi har jo alle en gang kommet ut av egget, i mer eller mindre overført betydning.

Forøvrig har Erik Hillestad avlyst saganatten i sin forunderlige versjon av nasjonalsangen:

Ja, vi velter tankens gjerde

glansen i vårt gamle navn

Jeg har noen vanskeligheter med å få tak i denne tekstens visdom, det må jeg ærlig innrømme.

Kanskje klarer jeg en vakker dag å velte tankens gjerde og å få tak i det som menes, men neppe nå i kveld.

Jeg velger faktisk å la være å velte noen gjerder nå i kveld og gir meg heller saganatten i vold på vanlig vis.

Glad feiring til dere alle, ikke minst til Svanhild og Sven ved Kolbotnvannets bredd. Måtte de pusse sine fjær og hilse dagen!

Stipendieutdeling

I dag skal jeg sitte de fleste arbeidstimer i en stipendkomite. Det er krevende,o men også interessant.
Denne komiteen skal dele ut en ganske stor menge arbeidsstipendier til slike sm arbeider med musikk og tekst i alle slags utgaver og sjangre.
De største stipendiene er på hundre tusen kroner, så er det en stor gruppe på femti tusen og mange stipendier på tjue tusen kroner. I tillegg skal komiteen dele ut en gruppe såkalt ungdomsstipendier, til helt unge mennesker som har vist evne til å frembringe musikk eller tekst på forskjellige felter.
Vi som møtes i dag kommer fra NOPA og Norges Komponistforening, og vi skal dele ut stipendiene både til folk som arbeider med pop, jazz og vise og partiturkomponister.
Det krevende i dette er å fordele stipendiene på en rettferdig måte ut fra de kriterier vi blir enige om. Vi kommer nok til å ha en diskusjon før vi setter arbeidet i gang om kriteriene for utdelingen. Erfaringen tilsier at det faktisk vil gå bra. Vi blir enige om et grunnlag, selv om vi representerer forskjellige sjangre og gruppeinteresser.
Det interessante i dette er innholdet i alle søknadene som vil ligge på vårt bord. Disse søknadene avspeiler en imponerende bredde og kreativitet i det lille landet Norge. I alle sjangre har vi kunstnere som er i stand til å formulere spennende ideer og konsepter, og som alt har bak seg en rikholdig produksjon og dokumentasjon. Å bli minnet på dette, er en spennende del av arbeidet i en slik stipendiekomité.
Midlene som vi skal dele ut i dag, er i og for seg skapt av søkerne selv. Det dreier seg om midler som er avsatt til stipend i Tono. Det er dermed kunstnernes egne midler og ikke kulturbevilgninger fra det offentlige. Det gir oss som deler ut en ekstra grunn til å bruke rettferdighetssansen underveis. Det betyr også at vi nok vil gi noen av midlene til dem som har skapt pengestrømmen i Tono. Men samtidig vil vi også søke å ta vare på rettferdighetsprinsippet på andre nivåer. Det finnes nemlig en del tekstforfattere og komponister som i høyeste grad skaper kvalitet, men verkene deres blir ikke avregnet til Tono i tilstrekkelig grad. I disse 17. mai-tider kan det være nok å nevne dem som lager noter til alle musikkorpsene som gleder oss på denne dagen. Disse komponistene fremføres mye, men det skjer ofte uten noen registrering av dette som offentlig fremføring.
Dermed er det på tide å snøre sin sekk og legge i vei til toget!

Egg under Svanhild

Det er i ettermiddag observert to store svaneegg under Svanhild.
Det er altså ikke tale om et innbilt svangerskap. Hun er på vei!
Nå får vi håpe at Svanhild og Sven Svane sammen klarer å forsvare sitt territorium, slik at to grimme ællinger om en tid kan sprette ut av hvert sitt egg.
Vi satser på Svanhild!
Må hun lykkes med moderskapet.