Når man leser den koptiske kirkes historie på langs og dermed også gjør et aldri så lite dykk i egyptisk historie, blir man slått av noe ganske bestemt: Helt fra Alexander den stores tid, omkring 300 år før vår tidsregning, har det vi kaller Egypt vært styrt av makter utenfra. Det kunne være ptolemeere, romere, bysantinere, fatimider, mamelukker eller ottomaner, men felles for dem alle var at de i utgangspunktet ikke var egyptere. De ble det kanskje i løpet av århundredene, mer eller mindre, men det var altså et styre utenfra, i form av slekter, grupper eller imperier.
Heller ikke på 1800-tallet kan vi egentlig snakke om en nasjonsbygging i Egypt, slik vi så i mange land i Europa i dette århundret. I et slikt perspektiv var det faktisk ikke før ved revolusjonen som førte frem til Nassers regime og dannelsen av Den arabiske republikk av Egypt i 1952 at dette landet fremstod som en nasjon i moderne forstand.
I alle disse århundrene, hvor Egypt var en del av større eller mindre allianser i Midt-Østen, levde den koptiske kirke i landet. Ved slutten av 400-tallet kom Egypts kristne til å havne i motsetning, på grunn av kirkepolitikk og kristologiske stridigheter, både til Roma og Konstantinopel. På 500-tallet ble Egypts kristne faktisk forfulgt og nedkjempet av kristne fra østkirken, og de ble mer og mer bevisste på sin egen identitet og uten noen støtte fra andre deler av kristenheten.
Da den islamske invasjonen kom fra året 639, var det derfor ikke ukjent for Egypts kristne å bli angrepet av en fremmed makt. De var vant til martyriet, og de hadde alt utviklet sin evne til å praktisere sin tro med stor standhaftighet under motgang. Ja, motgang var faktisk normalsituasjonen og ikke unntaket. Her finner vi kanskje noe av grunnen til den koptiske kirkens enorme overlevelsesevne i vanskelige tider.
Men dette betyr ikke at Egypts kristne i lange perioder ikke også kunne nyte av velstand og sosiale posisjoner. De var arbeidsomme og flinke og i stand til å ta godt vare på de muligheter som bød seg, noe som ikke alltid var like populært hos representanter fra majoritetsreligionen. Det ligger derfor mange historiske paradokser i forholdet mellom de to religionene i Egypt i dag, og man må passe seg for forenklinger av bildet.
Da Nasser, for eksempel, nasjonaliserte all eiendom i Egypt og dermed gjorde mange koptere fattige, var dette ikke et utslag av forfølgelse. Det var presidentens sosialistiske politikk som var bakgrunnen for dette, og det rammet både koptere og muslimer. En annen ting er at mange koptere hadde store landeiendommer, og det var nettopp disse Nasser ville dele ut til fattige bønder under sin hardhendte omfordelingspolitikk i sosialismens navn.
Jeg har snakket med en del koptere om dette, og merker meg at de ikke ser på Nassers nasjonalisering som forfølgelse, men som drevet frem av en politisk agenda. Deres bilde av Nasser er mer positivt enn deres bilde av etterfølgeren Sadat, som maktet å gjøre seg upopulær både hos kristne og muslimer, han ble da også myrdet ved et attentat som var iverksatt av det muslimske brorskapet.
Det er dette brorskapet som står som valgvinnere ved parlamentsvalget, og det er mange som nå spør seg hva brorskapet egentlig kan levere av politiske resultater for folk flest. For et par dager siden, fortalte en venn, var det en tv-debatt hvor en av de nye parlamentarikerne, som ikke er fra brorskapet, gikk hardt til verks mot brorskapets tendens til å skjule sine hensikter og økonomiske disposisjoner, for eksempel i sitt omfattende humanitære program, hvor alle andre organisasjoner pålegges å legge frem sine tall og planer.
I det nye Egypt vil det forhåpentlig ikke være mulig med en lederstil som er arrogant på denne måten, og det må kanskje brorskapet også måtte innse. De som har protestert på Tahirplassen under revolusjonen, har jo nettopp ønsket et åpnere samfunn med like demokratiske retter for alle.
I et langt historisk perspektiv skal nå Egypt finne sin plass mellom nasjonene på en ny måte.
I det islamske umma-begrepet ligger det en form for overnasjonal tenkning. Umma, som betyr forsamling, folk eller menighet, innbefatter alle muslimer, enten de bor i Indonesia, Norge eller Egypt. Blant Egypts ledende muslimer på det politiske plan finnes det helt sikkert krefter som vil legge vekt på denne overnasjonale siden ved umma, fremfor den direkte politiske nasjonsbygging i Egypt. Vi er da inne på et stort politisk spørsmål knyttet til hele utviklingen i Midt-Østen og under den arabiske våren. Hvordan vil de nye demokratiene forstå seg i spenningsfeltet mellom deres felles islamske identitet og nasjonsbyggingen for hver enkelt.
Et sted i dette spenningsfeltet befinner Egypts kristne seg. De forstår seg først og fremst som kristne og egyptere, det er deres lange, historiske tradisjon.
Da biskop Thomas under et foredrag i USA skulle beskrive sin identitet, sa han at han ikke var araber, men en kristen egypter. Dette utløste en rekke hatefulle artikler mot ham, har jeg forstått, og det ble utstedt en fatwa mot biskopen. Samtidig er det også mange muslimer som er stolte av sin nasjon og sier at de ikke er arabere, men egyptere. Igjen et uttrykk for kompleksiteten vi her møter.
Personlig er jeg ingen politisk journalist, jeg reflekterer ut fra det jeg har lest, sett og hørt. Bildet er helt sikkert mye mer komplisert enn jeg her har fått frem.
Men det jeg er helt overbevist om, er dette:
Det er nå, i denne skjebnetiden, at Egypts kristne trenger vår helhjertede støtte. Vi kan ikke la Midt-Østens største kristne befolkning være uten hjelp og forbønn fra den øvrige kristenhet. Om denne delen av Midt-Østens kristne befolkning ikke lenger klarer presset, tror jeg at tiden vil være ute for det kristne nærvær med røtter tilbake til oldkirken i hele regionen.
Dette er skrevet ved frokostbordet her på Novotel. Solen skinner. Matsalen er ganske full av europeere og egyptere i vestlige klær, pluss en stor mengde hvitkledde pilegrimer som virker lite reisevante, oppspilte og glade. Noen av dem er meget gamle, andre yngre, og de går alltid tett sammen, to eller flere. Jeg antar at dette er pilegrimer som om en time eller to befinner seg på flyet underveis til reisens mål, som ikke kan være noe annet enn Mekka. Ved å reise ut av landet på denne måten skal de gjøre sin plikt mot en av grunnpilarene i islam, pilegrimsferden til muslimenes ypperste helligsted.
Selv skal jeg hjem til Norge, kanskje ikke fullt så innholdsmettet, men det er der jeg hører til.
Tilgi mine skrivefeil, solen skinner og jeg ser ikke skjermen like godt som i mine yngre dager (da jeg ikke hadde noen skjerm?!).