Eyvind Skeie

Plundring og plyndring

Denne dagen har vært en dag for plundring. Det er mye å plundre med for en mann som meg.
Jeg kan plundre med å legge opp min salmeturne i mars måned, fra Eivindvik til Kristiansund.
Jeg kan også plundre med å planlegge en tur til Egypt nå i februar, hvor jeg skal møte en del viktige kontakter og få mine tider til å passe med deres timeplan.
Blant annet vil jeg gjerne treffe Mama Maggie, i hvis representantskap jeg sitter, og snakke litt med henne om at Vårt Land nylig skrev at hun er blitt nominert av norske parlamentarikere til Nobels fredspris. Hun er også nominert av parlamentarikere fra andre land.
Dette betyr ikke at hun får prisen, men det er også en anerkjennelse for henne å bli nominert og bra at det blir offentlighet rundt nominasjonen. Offentlig kan likevel være et tveegget sverd. I hennes tilfelle vil jeg håper at offentligheten betyr at søkelyset rettes mot de kristne i hele det arabiske beltet som er preget av den såkalt arabiske våren, så denne våren ikke blir en iskald vinter for kristne i disse områdene.
Jeg har også plundret med å få en avtale med biskop Thomas. Han er også kjent i Norge, og kunne gjerne ha vært nominert til en pris for sitt store arbeid med å bevisstgjøre og hjelpe så mange unge og eldre i sitt eget bispedømme og for å føre mennesker fra hele verden inn i den koptiske ørkenspiritualiteten i sitt kloster mellom Kairo og Alexandria.
Jeg skal ta meg dit under mine dager i Egypt, og har også arbeidet litt med timeplaner og transport i dag, ved siden av å bestille flybilletter frem og tilbake.
Og så har jeg arbeidet med Programmet Være Sammen og avtalt å holde et foredrag om autoritative voksne i Kristiansand, for en stor gruppe foreldre. Det er senere i vår, men jeg gleder meg allerede.
Og om ikke dette skulle være tilstrekkelig, har jeg også plundret sammen et stort baderomskap fra IKEA. Det er nå stilt opp langs veggen, og fru Gerd holder på med å plundre sammen skuffene. Dørene skal hentes på posten i morgen, og da må jeg til pers igjen med hengsler og slikt, men det går bra!
Ja, om ikke dette så skulle være tilstrekkelig, skal jeg nå skride ned i garasjen i vårt nye leilighetskompleks. Noen andre har plundret i garasjeanlegget. Det har vært innbrudd og ganske mye er forsvunnet. Derfor må jeg ned og se litt etter bilen, om den har det bra, og om den har oppdaget disse plundrere, eller plyndrere, som man heller skulle si.
Så får det være nok med plundring og plyndring for i dag!

Implementeringskvalitet

I forbindelse med Programmet Være Sammen har jeg vært redaktør for en liten bok om implementeringskvalitet. Boken er skrevet av Pål Roland ved Universitetet i Stavanger. Han har særlig forsket på implementering av pedagogiske programmer i skolen.
Under min gjennomlesning av hans manus har jeg ikke kommet unna å tenke litt på dette med implementering av en omfattende liturgisk reform i kirken.
Jeg tror at kirken ville ha nytte av litt mer bevisst kunnskap om implementering på sine ulike nivåer, både sentralt, i bispedømmene, prostiene og gjerne også lokalt. Går det an å si at kirken er for dårlig på organisasjonslæring? Jeg vet ikke, men frykter at det er slik.

Til begrepet implementering er det knyttet en del nøkkelbegreper. Sitat:

Implementeringen av et program kan også kalles en intervensjon. Å intervenere betyr å gå inn i eller blande seg inn i.
Gjennom interveneringen går vi inn i en organisasjon eller en person med noe nytt og annerledes, noe som vil påvirke og forandre.
Implementeringskvalitet dreier seg om i hvilken grad intervensjonen blir gjennomført i forhold til intensjonen (det planlagte) (Durlak & DuPre, 2008)(sitat slutt).

Det er flere faktorer som er viktige i denne implementeringen:
Det første er den felles vilje til endring. Hvis en slik felles vilje ikke finnes, vil man ikke oppnå en endringsprosess som blir dyp og varig.
Det andre er selve intervensjonen, i dette tilfelle selve fornyelsen av kirkens liturgier og salmeboken.
Det tredje er det som kalles støttesystemer for endringsprosessen. Dette kan, for eksempel, innebære veiledning, ulike typer materiell og ressurser. I den kirkelige reformen gjelder støttesystemene alt det som det har vært diskusjon om i den siste uken, knyttet til materiellet fra Eide forlag, men også all den veiledning, inspirasjon og instruksjon som skjer lokalt og fra sentralt hold.
Et fjerde forhold knyttet til implementering handler om avvik mellom plan og gjennomføring.
Det vil alltid være et avvik (en diskrepans) mellom det som er planlagt og det en faktisk gjennomfører. Dette avviket er det viktig å være klar over.
Når avviket er stort, blir implementeringskvaliteten liten. Den totale effekten av endringen blir dermed svak.
Men når avviket mellom det som er planlagt og det som faktisk blir gjennomført, er lite, blir implementeringskvaliteten god. Den totale effekten blir da sterk.
Avviket mellom plan og gjennomføring er avhengig av alle de foregående faktorene.
Skal avviket bli minst mulig, forutsetter det at alle aktørene er klar over de planer som foreligger og kan identifisere seg med dem, og at støttesystemet blir mottatt og akseptert i alle de deler av organisasjonen hvor implementeringen skal finne sted.

Den liturgiske reformen er uhyre kompleks og krevende. Ikke alle hovedaktørene har en klar bevissthet om at innovasjonen er helt nødvendig, det har vært diskusjon omkring støttesystemene, og organisasjonene på lokalplanet har ulik forståelse av reformens innhold og hvordan den skal implementeres i deres sammenheng. De klarer ikke alltid heller å se sammenhengen mellom den grunnleggende visjonen (en gudstjeneste som favner alle) og støttemateriellet for implementeringen.

Det som er helt klart, er at en organisasjon hvor det foregår omfattende innovasjon og implementering, er i en sårbar situasjon.

Jeg er redd for at implementeringskvaliteten av den liturgiske reformen blir for dårlig.

Kanskje det hadde vært klokt om noen i kirken hadde søkt råd hos en spesialist på dette kompliserte feltet, for å få faglige øyne utenfra til å se inn i den pågående prosessen.

Stena Line

I dag våknet vi klokken seks på vår hytte i Sverige og satte oss ut i bilen for å kjøre til Gøteborg.
Vi fikk se morgengryet over det bohuslenske landskap og sitter nå og døser på skipet Danica underveis til Frederikshavn.
Årsaken til dette oppbrudd fra fedrelandet er at venn og samarbeidspartner Klaus Erik Krogh har gått til det store skritt å bli seksti år. Dette skal feires både tidlig og sent i morgen, fredag, men selve dagen er i dag, torsdag, om noen av leserne vil sende Klaus en hilsen.
Denne mannen har nemlig mange venner i Norge, og han er også mer kjent enn mange vet. Blant annet har Klaus navnet sitt i de fleste norske bibler og salmebøker, samt kirkens liturgiske bøker frem til nå. Det er fordi han har gjort designarbeidet for alle disse, og mye av det sammen med sin norske hustru, Liv.
I over ti år har Klaus og jeg drevet IdeHospitalet AS, og vi har reist mye omkring og gjort mye fint og spennende sammen.
Klaus er en rikt begavet person, dessuten er han en lojal venn, og en slik person er det grunn til å feire!
Disse ordene er skrevet med to fingre på min iPad, så jeg ber om tilgivelse for feilslag.
Og så er klokken over ti, og man kan bevilge seg en kopp kaffe og et lite, dansk wienerbrød!

Kirkelig publisering, en liten verdikjedeanalyse

Det er fint at spørsmål knyttet til publiseringen av liturgiske tekster blir tatt opp av Vårt Land.
I konkurransegrunnlaget for anbudet i 2008 fastslo Kirkerådet at “Alle dokumenter som er knyttet til konkurransen, unntas fra offentlighet”.
Dette har man anledning til å gjøre når det gjelder en tjenestekonsesjon, såvidt jeg forstår. Men nå er det altså blitt en offentlig interesse omkring dette sakskomplekset.

For min del har jeg vært engasjert av dette temaet lenge, og har også vært i møter med Kirkerådet om dette flere ganger. I oktober 2008 leverte jeg et notat til noen i Kirkerådet, hvor det blant annet stod følgende: “Jeg etterlyser en strategi for digital distribusjon hos Kirkerådet, ikke minst i en tid hvor involvering og demokratisering av det liturgiske arbeidet er viktige hedersord.”

Når man ser på konkurransegrunnlaget fra 2008, vil man finne at det i punkt 17.2 står følgende: “Kirkerådets royalty på alle solgte produkter”.
Det kan altså se ut som om Kirkerådet i 2008 plasserte seg i verdikjeden i forhold til bokproduksjon og digitale media, som dette punktet gjelder.

Senere må Kirkerådet ha avstått fra å være i verdikjeden, ved å overlate rettighetene vederlagsfritt til det utførende forlag. Dette forlaget har så plassert seg sentralt i verdikjeden, ved å kreve en avgift fra parter som vil lage og selge digitale løsninger av et materiale som ligger gratis på Kirkerådets nettsider.

Den kirkelige offentlighet, pluss alle opphavspersoner, har her krav på en forklaring hvor dette gjøres mer transparent.

Vi må få vite når, hvordan og hvorfor Kirkerådet bestemte seg for at rådet ikke skulle være en del av verdikjeden i forhold til det liturgiske materialet.
Hva var intensjonen bak dette, og hva er resultatet?

Igjen vender jeg tilbake til det jeg skrev i notatet fra 2008, hvor “involvering og demokratisering av det liturgiske arbeidet er viktige hedersord” for hele liturgireformen.

Det må nå være maktpåliggende for Kirkerådet at man ikke snubler hele reformen i gang ved at menigheter og fellesråd opplever at den er for kostbar, eller at et privateid forlag kan tjene store, årlige summer, slik Vårt Land mer enn antyder i dagens avis.

Jeg utfordrer Kirkerådet og Eide Forlag til å gjøre dette transparent og tydelig for alle, i form av avtaler og tall som synliggjør verdikjeden i denne omsetningen.

Det må vel kunne gjøres på en grei, ryddig og åpen måte, slik at alle kan forstå og akseptere at slik må det være?

Post scriptum:
Jeg mener ikke med dette å si at det her ligger inntekter til forlaget langt ut over rimelighetens grenser. Alle vil også forstå at det er begrenset hvor mye butikk man kan gjøre av å selge trykte bøker og permer med liturgier til et begrenset antall prester, organister, kirker og menigheter. Et utgivelsesprogram av denne typen trenger noen økonomiske motorer for å bli holdt i gang. Digital publisering kan kanskje være en slik motor, utgivelse av salmeboken en annen, og rettighetsforvaltning en tredje. Men det hadde vært av interesse å få innblikk i noen av de premisser og tallberegninger som her er lagt til grunn, både fra Kirkerådets side og fra de to forlagene som er involvert i denne helheten, Eide Forlag og Cantando Musikkforlag, med samme eier.

Misforstått om ondskapens sammenheng

Det er aldeles på jordet når noen får seg til å knytte en årsakssammenheng mellom politiske og religiøse holdninger og utslag av det onde eller av ondskap.
Og det er en teologisk feiltolkning når man så lar Gud ha med denne ondskapen å gjøre, slik at det kan synes som om Gud straffer et folks frafall fra den kristne moral eller dets politiske holdning, for eksempel til staten Israel, med å slippe løs ondskap og ulykker over dette folket.

Det går en lang linje i den religiøse historie fra salmistens spørsmål om hvorfor det ikke går den gode godt og frem til Max Webers tese om sammenhengen mellom kapitalisme og reformert kristendom.

I Calvins teologiske system, som hadde i seg læren om Guds utvelgelse til frelse og fortapelse før syndefallet, var det mulig å se på timelig velsignelse som et uttrykk for at man var utvalgt og dermed beskyttet av Gud. Det var også mange andre utslag av denne formen for reformert teologi på 1500-tallet, blant annet helt spesielle ideer om hvordan en stat burde styres i Guds navn.

For Kristelig Folkeparti må det være maktpåliggende å ta avstand fra denne form for tenkning. Om partiet aksepterer de synspunktene som nå ble fremmet om en mulig sammenheng mellom store landsulykker og synet på Israel, har man kommet helt feil av sted.

Nå ser jeg at både partiformannen og stortingsrepresentanter har rykket ut og tatt avstand fra disse synspunktene.

Men hvis man ser disse synspunktene i den sammenhengen jeg har skissert opp, dreier det seg ikke bare om enkeltsynspunkter. Bak slike synspunkter kan det ligge rester av tankegods fra en av reformasjonsårhundrets yttersider. Bør KrF ta en ideologisk debatt omkring dette? Jeg kjenner ikke partiets indre kultur godt nok til å svare ja eller nei til et slikt spørsmål. Men spørsmålet bør reises i partiets egne fora.

Reformatoren Luther hadde et helt annen tilrettelegging av dette.

Rent teologisk må vi holde fast ved at det ikke er noen mennesker gitt å tolke historiske hendelser på denne måten. Det er i første omgang villedende og i neste omgang blir det fryktelig galt, ikke minst i forhold til pårørende av dem som har mistet livet på en slik måte.