Eyvind Skeie

Sanger og sangere i Bibelen

For noen år siden utga jeg en bok som hadde tittelen “Sanger og sangere i Bibelen”.
Jeg tror jeg må kunne si at det var en ganske bra bok, med en del fine passasjer.

Boken ble skrevet i samarbeid med Ung Kirkesang, og gav fortellingen rundt mange av sangene i Bibelen - og de som sang disse sangene for aller første gang.

Et lite avsnitt fra “Sanger og sangere i Bibelen”:

Det var stor sorg i Paradis den gangen Adam og Eva ble drevet bort, og engelen med det flammende sverd ble satt til å vokte veien til hagen og til Livets tre.
I begynnelsen sørget alle over at menneskene, disse dyrebare skapninger som Gud Herren hadde skapt helt til sist, at de hadde forbrutt seg mot Gud og ikke fulgt Hans vilje.
Men snart ble denne sorgen avløst av en sorg som var enda dypere og mer håpløs:
Det manglet to røster i det himmelske koret, det var stemmene til Adam og til Eva.
Adams stemme hadde vært så sterk og jublende når han sang til Skaperens ære. Særlig tidlig om morgenen sang Adam spesielt vakkert, når han hadde renset seg i kilden og gikk forbi det himmelske tempel på vei til den store hagen som Gud Herren hadde satt ham til å vokte.
Englene som var i templet for å prise Gud om natten og om dagen, ble ofte helt stille når Adam sang.
”Ingen synger slik som Adam,” sa de andektig. ”Ingen røst har slik klang som Adams. Det er fordi han er tatt av jorden og fordi Gud Herren har blåst sin ånde i hans nese og gjort Adam til en levende sjel.”
Og om kvelden lyttet englene til Eva. Da satt hun ofte ved kilden, under et lavt tre, og stemmen hennes glødet av varme og lengsel fordi hun visste at snart kom Adam for å være sammen med henne, de skulle drikke av kilden og spise av fruktene på mange trær, vandre med armene om hverandre inn i den dunkle skogen og vite seg velsignet av sin Skaper og sin himmelske Far.
”Ingen synger slik som Eva,” hvisket englene til hverandre. Det var som om de hadde glemt at de for bare for en stund siden hadde sagt akkurat det samme om Adam. ”Det er fordi hun også er av jord og synger om kjærlighet og fryd på en måte som ingen engler makter.”
Noen ganger sang Adam og Eva sammen. Stemmene deres slynget seg om hverandre som de myke greinene på trær som trives i hverandres nærhet, og noen ganger var det som om hele Paradis holdt pusten for ikke å gå glipp av en eneste tone av menneskenes sang.
”Det som synger når menneskene synger, er Paradisets hemmelige sjel,” sa de store erkeenglene til hverandre. ”Himmel er himmel og jord er jord. Men i menneskenes sang er jord og himmel blandet. Ja, uten denne sangen var paradiset tomt.”
Slik hadde erkeenglene snakket sammen mange ganger. Og nettopp derfor var sorgen blitt så grenseløs da menneskene ble fordrevet.
De eldgamle englene, stakkars, husket ikke når de selv var skapt. De var på en måte født i sangen og med sangen. De kunne ikke huske noe annet enn sang. Hadde de ikke prist Gud fra evigheters evighet? Hvordan skulle de kunne huske en tid da sangen ikke fantes?
Da Herren Gud bestemte seg for å skape himmelen og jorden, hadde englene vært vitner. De hadde bevitnet hvordan sangen var en del av skapelsen. Alt som ble skapt, rev seg på en måte løs fra en større helhet og ble noe for seg selv. Lyset rev seg løs fra mørket. Det tørre land rev seg løs fra vannet. Sol, måne og stjerner skilte seg fra hverandre og ble seg selv og sine egne. Og på jorden skilte livet i vannet seg fra livet på land og i luften. Urter skilte seg fra blomster, trær fra busker, dyr i havet fra dyr på land, og dyr på land ble skilt i alle skikkelser og arter.
Men det var noe som bandt alt dette sammen. Det var sangen, en skjult tone som bare de kunne fornemme som tilhørte de himmelske hærskarer.
Fremdeles er det slik at englene kan høre denne sangen.
Selv den minste lille snegl som lever sitt hemmelige liv i sanden på havets bunn, selv denne sneglen har en sang som stiger opp gjennom vannet som en liten, bristende boble. Se, der når den vannspeilet, møter solens stråler, løser seg opp i luften og blir båret av lysets kraft like til Skaperens trone. Der blander denne lille sneglesangen seg med erkeenglenes mektige rop. Slik får en liten snegl del i skapelsens mening og klang.
Men med Adam og Eva ble det annerledes. Da de gikk ut av paradiset, mistet de sangen. Og de fant den aldri igjen.
Det fortelles at Adam, når han var på åkeren, prøvde å synge under arbeidets gang. Han husket nemlig, uten helt å fremkalle det nøyaktig, at han i paradiset hadde sunget så mange glade sanger når han plantet og sådde der.
Nå prøvde han det samme. Men jorden gav ham bare torner og tistler, og Adam begynte å skrike i bitterhet og sinne like ofte som han sang. Snart sluttet han helt å synge og å lete etter sangen.
Adam gikk stort sett rundt med et mørkt ansikt. Han var som en mann som leter etter noe han har mistet, men ikke lenger husker hva det var.

Lesing og levende bilder

Jeg synes ikke det er spesielt morsomt å se levende bilder av meg selv.

Det er nemlig ikke Meg Selv jeg ser, men en eldre herre som ligner mer på min egen far enn meg selv, slik jeg ser ut på brudebildet fra 1969.

Forøvrig er det noen som har trodd at min kone har vært gift flere ganger, og det er på en måte riktig.
Hun har vært gift med samme person, men denne personen har så gjennomgått en hel del fysiske og mentale transformasjoner.
Slikt gjør livet gøy!

I dag har jeg tilbrakt hele dagen med å lese inn en måneds meditasjoner fra “Vann av klippen” i samarbeid med særdeles oppmerksomme og flinke unge mennesker hos Visjon Norge i Drammen. Det er svært hyggelig å være der, og vi har meget god fremdrift. I morgen skal vi ta en måned til, og så to måneder i neste uke. Da har jeg til sammen lest inn 7 måneder av bokens årlige syklus. Slikt blir det levende bilder av, enten man vil eller ikke.

Meditasjonene sendes hver dag, flere ganger om dagen. Jeg får respons på dette, men det er likevel ikke slik at en TV-eksponering av denne typen gjør at man blir gjenkjent på gaten. Godt er det! Jeg synes det greit slik det er.

Nå sitter jeg og ser ut på et mørklagt Kolbotnvann. Jeg vet at det går et skispor over vannet, og det håper jeg å få utforsket i løpet av noen dager.

Foreløpig stanser vi de fysiske transformasjoner ved hjelp av trening på Elixia (nesten) annenhver dag. En såkalt PT (Personal Trainer) har gitt meg et program som jeg trofast følger. Det begynner med 2000 meter roing, går så over til diverse former for vektløfting og kroppslige øvelser på gulvet, før jeg avslutter med å løpe i 30 minutter på tredemøllen.

Jeg har ennå ikke sett tegn til at muskelmassen har økt, eller at øvrig masse har transformert seg over til muskler. Men det vil skje! Til våren rusler jeg rundt som en aldrende Tarzan, utstøter friske jungelrop fra vår veranda i tredje etasje, hvoretter jeg slynger meg over rekkverket og rappellerer ned på bakken ved hjelp av noen imaginære lianer. Gøy!

En seriøs herre letter på tankesløret

Jeg ser at jeg har vært usigelig seriøs det siste døgnet.
Nå har jeg brukt noen timer på å rydde på harddisken min og kastet mange prosjekter som jeg ikke kommer til å realisere.
Et av disse er/var en stor ostekantate for barn.
Av en eller grunn fikk jeg lyst til å skrive noe slikt.
Men ostekantaten endte opp med et middels vellykket dikt.
Dette diktet gjengis herved, så har det fått den skjebne det fortjener:

Tenk hvis ost kan vokse i en åker,
da blir det ganske fint å være meg.
Jeg står her med et ostefrø i hånden,
nå skal det bli plantet i en fei.

Tenk om ost kan vokse i en åker,
det håper jeg at noen oster kan!
Nå planter jeg et ostefrø i jorden
og sier til meg selv at det går an.

ES 05

Spørsmålet er hvordan en seriøs, aldrende herre som ellers skriver salmer, kan få seg til å skrive noe slikt?
Det bør man minst være psykolog for å uttale seg om, men krisesykepleiere og psykiatere er også velkomne!

Kopinor og digital publisering

Jeg må visst skrive en liten kommentar til det jeg har skrevet nedenfor.
Det som skjer ved denne digitale publiseringsformen, er i virkeligheten et stort sprang i forhold til den tenkemåte som er blitt innarbeidet i og med opprettelsen av Kopinor.
Gjennom den digitale registreringen i Eides publiseringsverktøy skal opphavspersonene få en personlig avregning for bruk. Det har både NOPA (min egen fagforening) og Norsk Komponistforening sagt ja til.
På denne måten utvider man publiseringsbegrepet til også å gjelde den form for visning eller eksemplarfremstilling som tidligere har vært regnet som kopiering.
For meg som opphavsmann til salmetekster, vil det kunne bety større individuelt vederlag for bruken av mine salmer. Jeg (og andre!) vil kunne få inntekter både for eksemplarvisningen (Eide) og for selve den musikalske fremføringen (fra Tono). Det er en form for Columbi egg som Eide og Kirkerådet her har kommet frem til. Men det krever aksept også hos Kopinor for et slikt “utvidet publiseringsbegrep”.
Kirkerådet skriver følgende i sin orientering til de norske menigheter:
I dag dekkes denne kopiering av avgiften til Kopinor.
Ved den digitale løsning som det nå legges opp, innføres et system hvor hver enkelt rettighetshaver får direkte betalt for bruken av sine tekster og sin musikk.
I kirkelig sammenheng er det KA, Kirkens Arbeidsgiverforening, som forhandler med Kopinor.
Om ikke Kopinor vil avstå fra å kreve inn vederlag for kopiering av kirkelige tekster og musikk, vil kirken samlet risikere å betale dobbelt for kopieringen, både via lokalmenighetene og sentralt. Disse forhandlingene finner øyensynlig først sted i forbindelse med året 2013.
Om Kopinor avstår fra å kreve inn vederlag for hele bruken eller for den del av bruken som skjer via disse digitale publiseringssystemene, vil de kollektive fondene miste inntekter. I min tid som styreformann i Tekstforfatterfondet kom det omkring 1,5 millioner kroner årlig til fondet som vederlag for kopiering i kirken.
Ved sin nye tankegang har Eide Forlag og Kirkerådet virkelig gjort et radikalt grep i forhold til hvordan vederlagssystemene i Norge er bygget opp. Her er det mange perspektiver.
Jeg skriver dette for å belyse et ganske komplisert saksforhold så langt jeg her og nå ser og forstår. Andre innspill er velkomne!

Digital publisering av liturgiske tekster

Digital publisering består av to deler. Den ene delen er representert ved innholdet i publiseringen, den andre delen av det digitale publiseringssystemet.
Det som i særlig grad atskiller digital publisering fra publisering, for eksempel i bokform, er den store friheten det gir, både for leverandør av teksten, for systemutvikleren og for brukeren. Alle kan arbeide videre, hver ut fra sitt eget formål, med å utvikle både teksten, systemet og de mange bruksområdene som digital publisering åpner for.
Det sier seg selv at dette er en helt perfekt måte å distribuere liturgisk innhold på, ikke minst fordi det gir både innholdsleverandøren og brukeren helt unik innflytelse over materialet.
Samtidig er det for brukeren litt uklart å vite hva man egentlig betaler for, er det for innholdet eller det digitale systemet?
I tilfellet med Eide Forlag og gudstjenestereformen virker det som om man betaler både for innholdet og for det digitale systemet.
Ettersom Kirkerådet har gitt de digitale rettighetene gratis (?!) til Eide Forlag, har Eide forlag publiseringsretten til disse tekstene.
Eide Forlag kan så ta seg betalt for selve bruken av tekstene (innholdet) når tekstene anvendes av andre tilbydere av digitale tjenester. Brukerne av disse andre digitale publiseringsplattformene må betale lisens til Eide Forlag for bruk av teksten.
Det virker merkelig at Kirkerådet her har latt det utvikle seg en publisering der den formodede eier av innholdet ikke har noen andel av omsetningen. Det er en god regel at den som har opphavsretten alltid skal være representert ved en større eller mindre andel i publiserings- eller lisensinntektene av sitt eget åndsverk. Gir man opp dette prinsippet, har man til sist ingen kontroll med pengestrømmen i denne publiseringsformen, som jo må sies å ha fremtiden på sin side.
Digital publisering atskiller seg også fra utgivelse på papir ved at systemet trenger vedlikehold og oppdatering hele tiden. Derfor er digital publisering ofte knyttet til en fast avgift eller betaling. Alternativt kan den knyttes til oppdateringer og nye versjoner av programvaren, med en bestemt kostnad.
For enhver utgiver er det selvsagt av stor interesse om et antall brukere betaler en årlig avgift for å være tilknyttet systemet. For liturgisk materiale i Norge er markedet begrenset, Vårt Land antyder 1200 norske menigheter som vil ha glede av en digital gudstjenesteplanlegger. Hvis tusen av disse menighetene skaffer seg denne planleggeren, kan man selv begynne å leke litt med tallene. Betaler de tusen kroner hver per år, blir det en million kroner. Betaler de ti tusen kroner hver, blir det ti millioner kroner per år.
Betaler de fem tusen, blir det fem millioner. I løpet av 5 år vil den digitale løsningen i så fall innbringe selgeren av verktøyet og innholdet 25 millioner kroner. Denne amatørmessige utregningen viser at det faktisk ligger en del penger i dette, spesielt når selgeren ikke betaler noe for innholdet.
Et annet forhold her, er dette med avgiften til Kopinor. Dette er an avgift som ikke er rettet mot publisering, men mot kopiering. Det er først når det publiserte materialet blir kopiert, at avgift til Kopinor blir aktuelt.
I forhold til liturgisk materiale må vel det bety at innkjøpet av den digitale løsningen er et kjøp av en publisering, mens den lokale produksjonen av en agende eller fremvisning på en skjerm i menigheten er kopieringen av det publiserte materialet.
Midlene som Kopinoravgiften skaper, går til en del fonds hvor opphavspersoner kan søke stipend. Om det blir slik at utgiveren kan inkludere kopiavgiften i salgsprisen, har man nærmet seg en form hvor kopiavgiften blir en slags royalty av salget, mens den etter Kopinors intensjoner og grunner skal avspeile den reelle kopiering som skjer i menighetene. Inntil det motsatte er bevist, vil jeg da anta at menigheten som kjøper denne digitale publiseringsløsningen, ikke gjennom dette kan slippe unna å betale Kopinor for kopiering, noe som skjer gjennom avtaler som fremforhandles mellom partene på et høyere plan enn i de lokale menigheter. Jeg antar at KA er en del av disse forhandlingene, og at det er noe av bakgrunnen for at KA i dagens Vårt Land anbefalte at menigheter foreløpig ikke kjøper Eides digitale gudstjenesteverktøy.
Man må kunne forvente at Kirkerådet kan legge frem hvordan administrasjonen har håndtert disse spørsmålene og at de økonomiske forholdene omkring dette blir gjort transparente, også fra forlagets side.
Som opphavsperson er jeg interessert i dette. Jeg har også sittet i utvalg og råd i Kopinor og hatt innsyn i disse forholdene. Da jeg ikke har vært i dette systemet de siste årene, tar jeg forbehold om at noe av det jeg her har skrevet ikke er helt oppdatert.
Jeg vil gjerne bli opplyst!