Sanger og sangere i Bibelen
For noen år siden utga jeg en bok som hadde tittelen “Sanger og sangere i Bibelen”.
Jeg tror jeg må kunne si at det var en ganske bra bok, med en del fine passasjer.
Boken ble skrevet i samarbeid med Ung Kirkesang, og gav fortellingen rundt mange av sangene i Bibelen - og de som sang disse sangene for aller første gang.
Et lite avsnitt fra “Sanger og sangere i Bibelen”:
Det var stor sorg i Paradis den gangen Adam og Eva ble drevet bort, og engelen med det flammende sverd ble satt til å vokte veien til hagen og til Livets tre.
I begynnelsen sørget alle over at menneskene, disse dyrebare skapninger som Gud Herren hadde skapt helt til sist, at de hadde forbrutt seg mot Gud og ikke fulgt Hans vilje.
Men snart ble denne sorgen avløst av en sorg som var enda dypere og mer håpløs:
Det manglet to røster i det himmelske koret, det var stemmene til Adam og til Eva.
Adams stemme hadde vært så sterk og jublende når han sang til Skaperens ære. Særlig tidlig om morgenen sang Adam spesielt vakkert, når han hadde renset seg i kilden og gikk forbi det himmelske tempel på vei til den store hagen som Gud Herren hadde satt ham til å vokte.
Englene som var i templet for å prise Gud om natten og om dagen, ble ofte helt stille når Adam sang.
”Ingen synger slik som Adam,” sa de andektig. ”Ingen røst har slik klang som Adams. Det er fordi han er tatt av jorden og fordi Gud Herren har blåst sin ånde i hans nese og gjort Adam til en levende sjel.”
Og om kvelden lyttet englene til Eva. Da satt hun ofte ved kilden, under et lavt tre, og stemmen hennes glødet av varme og lengsel fordi hun visste at snart kom Adam for å være sammen med henne, de skulle drikke av kilden og spise av fruktene på mange trær, vandre med armene om hverandre inn i den dunkle skogen og vite seg velsignet av sin Skaper og sin himmelske Far.
”Ingen synger slik som Eva,” hvisket englene til hverandre. Det var som om de hadde glemt at de for bare for en stund siden hadde sagt akkurat det samme om Adam. ”Det er fordi hun også er av jord og synger om kjærlighet og fryd på en måte som ingen engler makter.”
Noen ganger sang Adam og Eva sammen. Stemmene deres slynget seg om hverandre som de myke greinene på trær som trives i hverandres nærhet, og noen ganger var det som om hele Paradis holdt pusten for ikke å gå glipp av en eneste tone av menneskenes sang.
”Det som synger når menneskene synger, er Paradisets hemmelige sjel,” sa de store erkeenglene til hverandre. ”Himmel er himmel og jord er jord. Men i menneskenes sang er jord og himmel blandet. Ja, uten denne sangen var paradiset tomt.”
Slik hadde erkeenglene snakket sammen mange ganger. Og nettopp derfor var sorgen blitt så grenseløs da menneskene ble fordrevet.
De eldgamle englene, stakkars, husket ikke når de selv var skapt. De var på en måte født i sangen og med sangen. De kunne ikke huske noe annet enn sang. Hadde de ikke prist Gud fra evigheters evighet? Hvordan skulle de kunne huske en tid da sangen ikke fantes?
Da Herren Gud bestemte seg for å skape himmelen og jorden, hadde englene vært vitner. De hadde bevitnet hvordan sangen var en del av skapelsen. Alt som ble skapt, rev seg på en måte løs fra en større helhet og ble noe for seg selv. Lyset rev seg løs fra mørket. Det tørre land rev seg løs fra vannet. Sol, måne og stjerner skilte seg fra hverandre og ble seg selv og sine egne. Og på jorden skilte livet i vannet seg fra livet på land og i luften. Urter skilte seg fra blomster, trær fra busker, dyr i havet fra dyr på land, og dyr på land ble skilt i alle skikkelser og arter.
Men det var noe som bandt alt dette sammen. Det var sangen, en skjult tone som bare de kunne fornemme som tilhørte de himmelske hærskarer.
Fremdeles er det slik at englene kan høre denne sangen.
Selv den minste lille snegl som lever sitt hemmelige liv i sanden på havets bunn, selv denne sneglen har en sang som stiger opp gjennom vannet som en liten, bristende boble. Se, der når den vannspeilet, møter solens stråler, løser seg opp i luften og blir båret av lysets kraft like til Skaperens trone. Der blander denne lille sneglesangen seg med erkeenglenes mektige rop. Slik får en liten snegl del i skapelsens mening og klang.
Men med Adam og Eva ble det annerledes. Da de gikk ut av paradiset, mistet de sangen. Og de fant den aldri igjen.
Det fortelles at Adam, når han var på åkeren, prøvde å synge under arbeidets gang. Han husket nemlig, uten helt å fremkalle det nøyaktig, at han i paradiset hadde sunget så mange glade sanger når han plantet og sådde der.
Nå prøvde han det samme. Men jorden gav ham bare torner og tistler, og Adam begynte å skrike i bitterhet og sinne like ofte som han sang. Snart sluttet han helt å synge og å lete etter sangen.
Adam gikk stort sett rundt med et mørkt ansikt. Han var som en mann som leter etter noe han har mistet, men ikke lenger husker hva det var.