Eyvind Skeie

Salvingen av Jesus

Det nærmer seg påske, og vi skal høre om salvingen av Jesus.
I mine gjemmer har jeg et lite dikt eller en mulig vise om dette.
Dette skrev jeg for mange år siden, men fant det frem i dag, da jeg søkte etter noe annet.
Slik er det å ha en harddisk. Og det er bra!
Jeg har registrert over 1500 sanger i Tono, og husker ikke alle disse.
Men mange av dem ligger på lur i harddisken her på kontoret, og da ligger de sikkert et eller annet sted i hjernens minnelager også.
Men det er enklere å søke på harddisken enn i hjernens gamle filer!
Og så var det sangen.
Den er slik:

Hun kommer stille, uten ord

Hun kommer stille, uten ord,
med fortvilelsens mot går hun inn
og merker knapt de andres blikk,
men faller på kne for Kongen sin.

Hun står så stolt i dagens lys
mens hun stryker en hånd i sitt hår.
Det var så godt å gråte ut.
Hun fyller sitt blikk med sol - og går.

©Eyvind Skeie

Salme til Nordberg kirkes jubileum

Jeg har tidligere lagt ut noen vers av min salme til Nordbergs kirkes jubileum.
Siden jubileet nå er vel overstått, legger jeg her ut hele denne salmen.
Min tanke med denne salmen var å la den vibrere mellom to forskjellige rom, kirkerommet og det store “rommet” som møter oss når vi forlater kirkerommet, der utfordringene venter oss og etterfølgelsen skjer.
Organisten Ole Johannes Kosberg laget en fin melodi til salmen, med høytid og manende kraft.
Ettersom jeg var underveis til Egypt da salmen ble uroppført, har jeg ennå ikke hørt den sunget av en menighet. Men jeg håper at det vil skje, før eller siden, og gjerne i Nordberg kirke.
Det å skrive en avslutningssalme er en spesiell disiplin. Jeg har gjort det noen ganger før i forbindelse med konsertmesser og kirkespill, men aldri på denne spesifikke måten.

MESSEN ER SLUTT

En salme til Nordbergs kirkes jubileum

1 Messen er slutt. Kom, la oss stige
ut med en jublende sang,
sangen om håp, sangen om Jesus,
den som har englenes klang.
Veien til Gud, pilegrimsveien,
veien som bringer oss hjem,
den fører ut, ut til de andre,
og til vårt oppdrag for dem.

4 Kom, la oss gå, tjene vår neste,
åpne vårt hjerte og favn.
Immanuel, inngang og utgang
skjer i ditt hellige navn!
Her i Guds hus favnes vi alle
av en barmhjertighet stor.
Når vi går ut, bærer vi med oss
hjerter som elsker og tror.

Tekst: Eyvind Skeie, 2012
Melodi: Ole Johannes Kosberg, 2012

Stat og samvittighetsfrihet

Fra et administrativt og driftsmessig synspunkt er det forståelig at leger som av samvittighetsgrunner ikke kan henvise noen til abort, er sand i maskineriet. Om disse legene i tillegg befinner seg ute i distriktene, er det åpenbart at det kan gjøre det ekstra komplisert for dem som ønsker å få utført en abort, eller som ønsker seg en legesamtale hvor abort er et av to alternativer, og ikke på forhånd forkastet av den ene samtalepartneren.

Når det likevel har vært slik at leger har hatt en reservasjonsrett i dette spørsmålet, henger det sammen med en annen samfunnsverdi, nemlig vernet av samvittighetsfriheten. Når samfunnet foreløpig har kommet frem til at leger skal ha en mulighet til å reservere seg mot å medvirke i abortprosessen, henger det sammen med at samvittighetsfriheten har vært aktet høyt som verdi i samfunnet. Man har ment at det fremdeles skal være mulig for et enkeltmenneske å stille sin egen samvittighet opp mot systemet, fordi det i dette ligger et forsvar for enkeltmennesket og et samvittighetsbasert forsvarsverk mot den totalitære staten.

Når leger nå står i fare for å miste jobben dersom de ikke lar samvittigheten fare og retter seg etter velferdsstatens krav om uniformitet, er det grunn til å tenke seg om. Det gjelder ikke bare spørsmålet om yrkesforbud, men om samvittighetsfriheten fremdeles skal holdes høyt i den norske velferdsmodellen og statsdannelsen.

Det er derfor ikke en gjentakelse av abortdebatten dette handler om. Det handler om samvittighetsfrihetens plass i den sosialdemokratiske modellen. Både fra et liberalt og religiøst ståsted er det grunn til å verne om det enkelte menneskes rett til å følge sin egen samvittighet.

Ja, det er påfallende at bispemøtet for Den norske kirke ikke har tatt dette opp. Ikke minst fordi svært mange av de legene det gjelder er barn av denne kirken.

Det hadde gått an for bispemøtet å si at Den norske kirkes biskoper fraråder leger som av samvittighetsgrunner ikke kan medvirke til abort å søke stillinger hvor de blir en del av slike prosesser, som et selvpålagt yrkesforbud.

Men det hadde også vært mulig for bispemøtet å rykke ut til forsvar for samvittighetsfriheten på prinsipielt grunnlag. Hvorfor dette ikke skjedde denne gangen, kan man bare spekulere omkring.

Treningsdagbok

I grunnen har jeg alltid likt å trene, i betydningen av å løpe eller jogge. Det har jeg holdt på med helt fra jeg var feltprest på Terningmoen ved Elverum fra 1974 til 1975. Jeg husker godt hvordan det var å løpe “grønn løype” eller “rød løype” mellom grantrærne på moen, og hvor fint det var å kjenne at det etter hvert gikk bedre å holde farten oppe over tid.
Siden har jeg alltid hatt joggeskoene med meg og forsøkt å holde dette ved like, selv om det noen gang har murret litt i kneet.
Samtidig er det ikke til å underslå at det har sin pris å komme til det som Wilhelm Krag kaller “de gode middagers tid”. Denne prisen betales i form av noen flere kilo her og der, med tilsvarende økt vekt og større belastning når man fremdeles jogger.
Livets gang!
Etter at vi flyttet til Kolbotn, har jeg lagt om mitt treningsprogram fra ute til inne. Nå foregår det på Elixia, og jeg har fått hjelp til lage et mer variert program. Det tar nå en drøy time og består av fire elementer i mitt tilfelle:
Først ror jeg 3000 meter i romaskinen og prøver å gjøre dette på under 13 minutter. Deretter gjør jeg en del øvelser med vekter. Det er fire-fem øvelser som jeg gjør i serier på 12 for hver øvelse. Her har jeg faktisk merket fremgang veldig fort, kanskje fordi jeg aldri har trent på denne måten før. Jeg har økt vektene med 20 kilo og gjør denne delen av programmet mye lettere og mer bevisst. Gøy!
Det tredje elementet er det jeg strever mest med, men jeg prøver å gjøre det så bra jeg klarer. Det består av litt bøy og tøy på matte, for eksempel å holde “planken” og lignende. Også her er det fremgang, men jeg er og blir nok ingen turner.
Den siste delen av programmet består for meg i løping på tredemøllen. Jeg løper eller går en halv time eller førti minutter, og prøver da å tilbakelegge omkring fem kilometer. Underveis bruker jeg motbakkefunksjonen helt opp til 15, og har hastigheter mellom 7 og 12 kilometer i timen på tredemøllen. Jeg merker at dette bedrer kondisjonsresultatet mye raskere enn min tidligere gamping omkring på landeveier i nærområdet.
Dette programmet har jeg stort sett gjennomført tre ganger i uken, kanskje fire av og til.
Og hva er resultatet?
Det mest synlige resultatet er at jeg faktisk etter en måned har fått litt romsligere klær. Jeg merker det også på at min såkalte matchvekt har gått ned med noe over fire kilo. Det blir omkring en halv kilo i uken, uten at jeg har endret veldig mye på kostvanene, dog litt med tanke på søtsaker. Men det er et stykke igjen til min normalvekt i russetiden!
Ja, det var en rapport fra min treningsdagbok. Ikke for å skryte av mine forholdsvis enkle og oppnåelige resultater, men kanskje til inspirasjon for en eller annen av mine lesere!
Det er bare å gå i gang!

Tre kommentarer til Kirkens Nødhjelp

Hjemkommet fra Egypt og møtet med representanter for den egyptiske kristenhet leser jeg hva representanten for Kirkens Nødhjelp skrivler i Vårt Land om at man må være forsiktig med ensidig støtte til de kristne i landet, fordi dette kan ødelegge deres forhold til muslimene i landet.
Jeg har tre kommentarer til dette:

1
Det er ikke et likeverdig forhold mellom de to religionene i dagens Egypt. Fattigdommen gjelder riktignok for begge, men den sivilrettslige status for de kristne er langt mer vanskelig. Det påkaller ekstra engasjement og innsats. Et eksempel: Under mitt opphold i Egypt var det en TVdebatt hvor et nyvalgt parlamentsmedlem, slik jeg fikk det forklart, gikk hardt ut mot Brorskapet fordi denne gruppen i sitt store humanitære arbeid var fritatt fra å vise sine tall offentlig, mens de koptiske virksomhetene er underlagt streng og nådeløs kontroll. Jeg mener selvsagt ikke at all støtte skal kanaliseres gjennom kristne organisasjoner og insitusjoner, men det går an å styrke disse uten å gi opp sitt ansvar for helheten, nettopp fordi utgangspunkt er skjevt.

2
Slik jeg frem til nå har sett på Kirkens Nødhjelp, har denne organisasjonen en kirkelig, diakonal plattform. På denne plattformen utøver Kirkens Nødhjelp sin store virksomhet innenfor nødhjelp, fattigdomsbekjempelse, utvikling og annet. Gjennom fasteaksjonen og ellers gjennom året mottar Kirkens Nødhjelp betydelige økonomiske bidrag fra norske menigheter og enkeltpersoner innen kirken. Jeg tror og mener at en stor del av disse giverne ville ha ønsket at Kirkens Nødhjelp ved siden av sitt generelle nødhjelps- og utviklingsarbeid hadde en særlig omsorg for kristne som er rammet. Hvorfor sier ikke representanten fra Kirkens Nødhjelp noe om dette? På meg virker uttalelsen i Vårt Land ikke varm, men kald. Kirkens Nødhjelp bør se kritisk på sin egen retorikk i denne sammenhengen og hente frem et diakonalt hjertespråk.

3
Jeg kjenner godt til noen spesielle personer og deres virksomhet i den koptiske kirke. De er selv i stand til å agere både empatisk og rasjonelt i sin egen religiøse og sosiologiske sammenheng. I sin retorikk og sitt handlingsmønster taler de begge om alle menneskers verdi og om rettferdighet for alle. Hvorfor skal Kirkens Nødhjelp ikke kunne ha slike partnere i en del land? På meg virker det arrogant av Kirkens Nødhjelp å innta et overordnet standpunkt i sin fordeling av midler, for å “beskytte” noen som for øvrig både er i stand til og har vært vant til å beskytte seg selv. På den måten stakkarsliggjør man de kristne og hjelper dem ikke til fornuftig lederskap i sitt eget land. Hvorfor skal vi ikke støtte de kristnes “empowerment” ved å tilføre dem noen hardt tiltrengte ressurser?