Årets første etappe
Så er jeg i ferd med å legge bak meg årets første etappe, hvilket betyr arbeidsøkten fra jul og frem til min første litt lengre reise dette året. Så veldig langt fravær blir det ikke, kun ti-tolv dager, og disse dagene skal tilbringes i landet ved Nilen.
Jeg har brukt litt tid til å legge opp et program og en reiserute og har jevnlig kontakt med dem jeg skal møte og de som skal hjelpe meg rundt på en god og trygg måte. Senest i dag tidlig fikk jeg epost med beskjed om at det kan bli noen komplikasjoner i helgen, fordi det er varslet en storstreik i landet førstkommende lørdag, og omfattende demonstrasjoner.
Jeg skal i det hele tatt ikke være en del av det som skjer i de offentlige rom i landet. Mine kontakter befinner seg på grasroten og i lokalmiljøene, hvor de utøver sin humanitære og diakonale innsats. Det skal bli interessant å se hvordan de har lagt opp dette viktige arbeidet i dette siste året, og ikke minst hvordan unge mennesker med en kirkelig bakgrunn ser på seg selv og sin rolle i det som utspiller seg.
I løpet av mine dager skal jeg også samle materiale til et mulig skriveprosjekt. Om det blir stort eller lite, vet jeg ikke nå. Men jeg har en plan og noen avtaler, så får vi se. Det at man har et skriveprosjekt i tankene, er med på å skjerpe ens spørsmålsstillinger og tanker under en reise som dette. Selve reisetilstanden i seg selv er sanseforsterkende, og tanken på at man egentlig kan bruke alt man sanser og opplever til et eller annet, gjør også at man er skjerpet på en spesiell måte. Det er et privilegium å kunne ha en slik mulighet, men samtidig et ansvar, noe man må ta vare på så godt man er i stand til.
Men før jeg drar av sted, er det andre ting som skal gjøres ferdig og avsluttes. Jeg har en plan og et ønske om å skrive ferdig et annet manus. Det er ikke stort, bare 64 sider med begrenset tekstmengde. Men det krever aktivt tankearbeid underveis, fordi det handler om å oversette relativt komplekst fagstoff til en skriftlig form som er slik at mødre og fedre med barn i norske barnehager kan lese det og synes at de lærer noe av det på en inspirerende måte.
Derfor sitter jeg her i dag og ser mennesker gå på ski over Kolbotnvannet, mens jeg følger mine tankespor og ikke deres atskillig mer lokkende skispor!