Velsignet er du
Professor Hans Kvalbein har kommet med betenkeligheter til at ordet “velsignet” også brukes i tiltale til Gud i bibelspråket, slik det gjøres i den nye bibeloversettelsen.
Personlig liker jeg godt å bruke “velsigne” i salmetekstene mine, og gjerne på en dobbel måte, som svarer til det hebraiske grunnordet. Der finnes det en gjensidighet i dette ordet. Gud velsigner mennesket og mennesket velsigner Gud.
Så kan man spørre om Gud egentlig har bruk for vår velsignelse, og hvordan vi mennesker i det hele tatt kan “velsigne” Gud.
I mine salmetekster handler det om gjensidighet, hengivelse, samklang. Velsignelsen strømmer fra Gud til mennesket og tilbake igjen fra mennesket til Gud. Vi nærmer oss gudsmysteriet og befinner oss midt i det, i en tilstand av velsignelse. Å oversette grunnordet med “lovprisning” når mennesket er subjekt, vil fjerne oss fra denne gjensidigheten og ta bort noe av det hemmelighetsfulle og dragende i ordet.
Derfor er jeg for min del glad for at bibelspråket har beholdt spenningen og mystikken i ordet “velsigne”. Slik jeg også har forsøkt i denne salmen fra “316 salmer og sanger”.
At “velsigne” settes i en annen posisjon i det tredje verset, understreker stigningen i versene på en måte som “lovprise” eller et lignende ord ikke vil få frem. Med “velsigne” blir det et riktig apogeum, som det heter, et høydepunkt, noe som er løftet opp over jorden.
Ha en velsignet dag!
Velsign enhver som hører
Velsign enhver som hører,
velsign enhver som tror,
velsign enhver som kneler
og mottar ved ditt bord
det brød du har velsignet,
den vin du har satt frem
for alle som vil komme:
Velsignet være dem!
Velsign enhver som tviler
og ikke helt forstår
at blodet måtte renne
fra dine dype sår.
Velsign enhver som nøler,
enhver som kneler ned,
må alle finne freden
på dette altersted!
Velsignet er du, Herre,
velsignet er ditt navn,
velsignet dine tanker
som kjenner våre savn.
Å, send oss, Herre Jesus,
til dem som lider nød,
med nådens milde salve
og kjærlighetens brød!
©Eyvind Skeie