Eyvind Skeie

Bekymring for Svanhild

Jeg er litt bekymret for Svanhild, hun har forlatt redet. Men har det kommet egg? Kanskje bekymringen er grunnløs.
Nå skal jeg på generalforsamling i NOPA.
Svanhild må dermed klare seg uten et velvillig blikk fra det høye, i det minste fra tredje etasje.
Men finnes det et høyere vesen som også er bekymret for Svanhild?
Jeg må visst konsultere noen som er mer fortrolige med engler og slikt.
Er hele prosessen fra grim ælling til smekker svane et gigantisk selvutviklingsprosjekt i svanenes verden, styrt av fjærkledde vesener noen etasjer lenger oppe?
Ikke godt å vite!
Jeg tar på meg klærene (fjærene!) og går ut!

Svanhild ruger

Nå tror jeg at Svanhild Svane ruger, her like nede ved Kolbotnvannet.
Fra kontorvinduet har jeg fri utsikt til rugeplassen.
Sammen med Sven Svane har hun brukt en liten uke på å samle kvist og gress til noe som nå ligner på et stort rede. Midt i dette redet har hun lagt seg til ganske så trofast, minus noen korte svømmeturer i nærområdet.
Det er dristig gjort av Svanhild å legge seg til å ruge såpass nær vår nye bebyggelse, ikke minst ettersom vi har en stor mengde gartnere og asfaltarbeidere her på plassen for å gjøre alt klart til nasjonaldagen.
Men ekteparet Svane har fått god støtte av arbeiderne. De har markert redeplassen med rødhvite bånd, som en klar advarsel til alle om at her er det Svanhild Svane som eier territoriet.
Hvordan vet jeg for øvrig at det er Svanhild som ligger på eggene? Er det slik blant svaner at det er fruen som ruger alene, eller gjør også Sven Svane en innsats fra tid til annen. Han kan jo ikke bare svømme rundt på vannet i stor frihet og la fruen gjøre hele jobben! Slikt gjør ikke et ordentlig mannfolk nå for tiden, vi er myke menn som tar ansvar!
I går kveld, da jeg hadde lagt meg og hørte vinden rive og ruske utenfor, syntes jeg synd på Svanhild Svane. Så myk er jeg blitt med årene!
Jeg vekket min kone og spurte om vi ikke skulle invitere dette hyggelige svaneparet inn i varmen på en kopp te eller et lite nipp av hvitvinen som vi hadde med fra vårt hyttebesøk i Sverige.
Men det ble høflig avslutt av min egen kone. Ingen søstersolidaritet der!
Jeg ante også en viss bebreidelse over min manglende forståelse for fruens behov for søvn. Men jeg satte altså Svanhild først.
Svanhild Svane må nok finne seg i å ligge alene der nede ved vannet. Akkurat nå har hun stukket hodet under vingen. Kanskje hun sover og drømmer om at våren snart skal komme. Den burde jo ha kommet for lenge siden, hadde den eid litt skam i livet! Men våren er ytterst skamløs og gjør som den vil.

Gunnar Sønsteby

Jeg fikk være sammen med ham i noen selskaper hjemme hos felles venner. Det var i juletiden og jeg fremførte av og til noen av mine egne julesanger.
Ved et par anledninger takket Sønsteby for denne sangen.
“Jeg kjenner det her inne når du synger,” sa han med sin varme og saklige stemme, mens han så på meg med fast blikk, uten noen form for føleri.
En gang hadde jeg delt ut mine oransje utgaver av “316 salmer og sanger” til alle gjestene.
Da Gunnar Sønsteby etter en stund reiste seg opp, la jeg merke til at han sendte meg et hemmelig skråblikk, før han forsiktig smøg salmeboken innenfor jakken. Det foregikk helt umerkelig, på ekte agentvis. For meg en ære, og for Sønsteby kanskje til berikelse.
Fred med hans minne.

En ny plattform

Det har vært interessant å følge litt med på det som skjer med KrF de siste dagene, hvor programkomiteen ved Dagrun Eriksen prøver å legge en helt ny plattform for hvordan KrF skal tenke prinsipielt og agere politisk.
På den ene siden foretar programkomiteen en klar tilbaketrekning ved å prøve å isolere begrepet “ekteskap” i en tradisjonell religiøs ramme, samtidig som partiet aksepterer at samfunnet med nødvendighet må forholde seg lovmessig og sosialt til mange andre samlivsformer.
På den måten søker partiet å unngå å låse seg fast i samlivspolitiske standpunkter hvor det ikke lenger vil ha noen allierte i det politiske miljøet, bortsett fra på den ytterste høyrefløy, faktisk i ytterkantene av FrP og på høyresiden av disse.
Men dette programforslaget har alt vakt sterk motstand hos mange i KrF. Det har programkomiteen helt sikkert regnet med.
Spørsmålet er nå om programkomiteen klarer å reise en prinsipiell debatt i og omkring partiet, en debatt som kan munne ut i at partiet definerer en ny plattform for sitt samfunnsengasjement.
Men dette er et risikofylt prosjekt.
Det er ikke usannsynlig at mange i partiet ennå ikke er modne for denne debatten eller synes at den er unødvendig å ta. For disse vil det være riktigere å blankpusse KrFs tradisjonelle standpunkter i samlivssaker, selv om disse standpunktene får mindre og mindre berøringsflate med det politiske håndverk som utøves i de fleste andre partier og miljøer.
For dagens partiledelse i KrF venter ytterst krevende dager. De vil bli nødt til å bruke uendelig mye tid på den indre debatten og hele tiden prøve å holde fast ved det prinsipielle dilemma, beholde en plattform hvor de tradisjonelle kjerneverdiene er det viktige, eller forsøke å la partiet bli et verdiparti som kan favne både tradisjonelle kristne og slike som er mer farget av det vi kan kalle for den moderne tidsånden.
Jeg forstår dem som føler at dette allerede nå dreier seg om partiets historiske arv og kanskje “sjel”. Jeg forstår også dem som ønsker å omdanne KrF til en kristendemokratisk eller sosialdemokratisk politisk verdiallianse som befinner seg i sentrum av norsk politikk.
Før eller siden vil denne debatten måtte bli tatt i sin fulle bredde.
Det vil være en ulykke for programkomiteen og partiet om det hele nå kun blir en debatt om politikk og samlivsetikk. En slik debatt kan ikke ha noen annen utgang enn avskalling fra partiet, noe som vil svekke den alliansen programkomiteen sikkert forsøker å skape.
Dette var mine tanker her på Kolbotn en torsdags morgen.
Like utenfor kontorvinduet mitt, nede ved vannet, holder et svanepar visstnok på med å bygge et rede. Jeg kaller dem Svanhild og Sven Svane.
Svaner skal visst være ytterst monogame. Hva Svanhild og Sven Svane ellers mener om programkomiteens forslag, er ikke godt å si.

Kirkehus og kulturløft

Hvem “eier” egentig kirkehusene?
Juridisk eies de fleste kirkene i Norge av de lokale menigheter/kirkesogn, men inngår også i den kommunale økonomien.
Men hvem “eier” kirkehusene i dypere forstand? Det er et annet spørsmål.
Det er naturlig å tenke at det er lokalsamfunnet som eier kirkehusene. Men samtidig er det slik at det normalt bare er en liten del av dette lokalsamfunnet som utgjør det vi kan kalle menighetskjernen og som bruker kirkehuset jevnlig og tar på seg oppgaver av åndelig eller praktisk natur i og omkring kirken.

I denne morgentime tenker jeg at det kanskje finnes to strategier i forhold til kirkehusene og eierskapet til disse.

I den ene strategien ser man på kirkehusene som en spennende og åpen kulturell arena. Der skal alle få komme frem med sitt engasjement, både lokalt og nasjonalt. Kirkehusene skal være åpne kulturarener for kunstnere og artister som har noe på hjertet og som vil tolke livsmysteriet med ordkunst, tonekunst, dans, bilder eller annet. Kirkehusene “eies” på denne måten av alle.

I den andre strategien ser man på kirkehusene først og fremst som gudstjenestesteder for den kristne forsamling. De “eies” derfor i større grad av den gudstjenestefeirende menighet, og det er denne gruppen som skal ha mest å si over det som skjer i kirkerommet.

I mange tilfeller er det ingen motsetning nellom disse strategiene. Men av og til kan det komme til brytninger og konflikter.

For min del tenker jeg at kirkehusene i første rekke tilhører den gudstjenestefeirende menighet. Alt som skjer i kirken må skje ut fra en grunnleggende respekt for dette. Men dette forhindrer ikke at også den andre strategien har gyldighet. Menighetskjernen kan lukke seg om seg selv på en ekskluderende måte. Den trenger å åpne dørene og gjøre kirkerommet tilgjengelig for andre. Kirken har behov for en åpen og inkluderende kulturstrategi, som også gir rom for kritikk og utfordrende engasjement.

Når jeg ser på min egen praksis som kulturarbeider i kirken, ligger jeg nok ganske nær den gudstjenestefeirende menighet. Lokale prester, organister, kateketer og trosopplærere er mine fremste oppdragsgivere og medarbeidere når jeg er omkring i landet. Mer og mer har jeg lært å sette pris på det som skjer i de mange lokalmenigheter. Hos de fleste av disse finner jeg også en stor beredskap i forhold til den den mer åpne kulturstrategien. De vet bare ikke helt hvordan de skal gjøre det, og noen ganger virker avstanden mellom den lokale aktivitet og den nasjonale kulturarena uoverstigelig stor.

Lokalmenighetene trenger et kulturløft, noe som hjelper dem til å bli aktører som har ressurser til å arbeide med kunst og kultur på lokalpanet i kirken.

Det gjenstår å se om det nye, kulturelle og kunstfaglige mellomnivået i kirken på bispedømmeplan kan medvirke til å støtte lokalmenighetene på en slik måte.