Det er fint å se alle menneskene som står og venter like bortenfor meg. De stirrer mot den døren som fører de reisende ut på den danske jord. Og når de ventende ser dem komme, sprekker ansiktene deres opp i store smil, hender blir strukket frem, blomster overlevert og av noen klemmes det, hardt og lenge. Det er gjensynets gode øyeblikk.

Å være den som blir tatt imot, er alltid godt. Men det også godt å ta imot, å møte en som har vært lenge borte, med et ansikt som stråler av smil og gjenkjennelse.

Det er noe av menneskelivets nåde som ligger i dette, men kanskje sier det også litt om den guddommelige nåde.

Den fortapte sønn ble tatt imot. Det var et stort øyeblikk, som rommet både gjensyn og tilgivelse.

Men guttens far var også en del av dette. Han var den som tok imot. Jeg ser ham for meg, på flyplassen her i Billund, mens sønnen kommer ut. Blikkene deres møtes i gjensyn og tilgivelse. De ser hverandre og smiler. Så står de der med armene omkring hverandre, midt i den ubegripelige Nåden.

På den første dag i september legger jeg ut en ny julesang her.
Dette gjør jeg med et lite ønske om at sangen må finne en (eller flere) melodier.
I utgangspunktet ser jeg for meg en litt “stor” og klangfull melodi, gjerne med et tonespråk som har noe til felles med stemningen i melodier fra romantikken.

For å si det som det er, har jeg selv laget en melodi til sangen. Det er en ganske stor melodi, klangfull er den også, men den ligner dessverre på litt for mange andre melodier.

Det er ganske vanskelig å lage en melodi som har såpass mange kjente vendinger at den er gjenkjennelig og lett å synge, samtidig som den oppleves som ny og original.

Jeg hører for meg at denne julesalmen kan bli et ganske fint korstykke. Faktisk hører jeg litt mannskor her, enten en trio (de tre vise menn) eller et fullt mannskor (hyrdene på marken). Men jeg kan også høre kvinnestemmer, ja, se for meg at det er jordens folk som synger om sin lengsel og om veien til Barnet i krybben. Og så er det en sang som er formet som en tiltale til stjernen fra Betlehem. Det kreve nattlig mystikk og stort løft i melodien.

Herved er bestillingen gitt!

Stjerne fra Betlehem, strål over verden

Stjerne fra Betlehem, strål over verden,
vis oss at drømmen har plass på vår jord.
La dem som lengter og kommer til stallen
finne Guds Sønn og det levende Ord.

Stjerne fra Betlehem, vis meg Guds sannhet,
led meg til Barnet som kom til vår jord.
Hjelp meg å elske og tilbe og tjene,
følge Hans hellige, lysende spor!

Eyvind Skeie 2010

En av strategiene er tilbaketrekning. I tilbaketrekningen lukker den troende personen seg ute fra det “farlige” samfunnet som er omkring, tar minst mulig del og finner seg noen leveregler og handlemåter som er mest mulig i tråd med en eller annen form for “klassisk” eller “gammel” tro og praksis.

Tilbaketrekningen er ofte forbundet med et negativt bilde av det som foregår i storsamfunnet, ofte definert som tidens forfall. Tilbaketrekningen kan på utsiden virke både stille og from, men den er også forbundet med ganske mye aggresjon, ja, noen ganger også ren hevnlyst i forhold til den verden som har gått så aldeles av sporet. Dette kan også slå over i forkynnelsen, for eksempel i ordbruken omkring Kristi gjenkomst og dommens dag.

Tilpasning er en annen måte å forholde seg til det moderne på. Går man for en slik strategi, vil man på alle måter prøve å modernisere kirken eller menigheten for at den skal tale “tidens språk” og trekke til seg moderne mennesker. Tilpasning kan gjelde på veldig mange plan av kirkens liv og fremtreden, fra moral til gudstjenesteliv og andre ytringer.

I vårt eget kirkeliv finner vi eksempler både på tilbaketrekning og tilpasning. Problemet for den tilbaketrukne menighet er at den til sist mister verden av syne, mens utfordringen for den tilpassede menighet er at den står i fare for å tape troens og evangeliets kjerne.

Veien går et eller annet sted mellom tilbaketrekningen og tilpasningen. Det er ingen enkel vei å finne. Men det er den eneste farbare mulighet for den som vil ta både skaperoppdraget og evangeliet på alvor.

Men det nytter lite å sørge over den tapte, førmoderne verden.

På flyturen tilbake til Oslo fikk jeg en interessant dialog med min sidepassasjer på Norwegian. Hun var fra Tyskland og hadde gjort seg mange refleksjoner omkring det norske samfunnet i forhold til by og land, ikke minst hvordan vi fremtrer i forhold til vår egen religiøse identitet, i spenningen mellom en mer vidtfavnende, kulturåpen holdning og det hun opplevde som en litt uklar arv fra pietismen eller - som hun sa - noe mer “calvinsk”.

Jeg syntes det var en temmelig god observasjon.

Når man prøver å se med et ørneblikk tilbake på vår nasjonale historie de siste 200 år, er det vel nettopp denne konflikten som trer frem. I hjertet av den norske religiøsiteten sitter den pietistiske arven, gjerne formulert som en slags skyldfølelse, eller en oppfattelse av kristendom og kristelighet som noe negativt og livsfornektende, noe man må fri seg fra for å kunne leve fritt og med glede.

Denne formen for pietisme er det ikke lenger mulig å praktisere uten å stenge av all innflytelse fra det moderne samfunnet. Slik er det ingen som lever, heller ikke i de legmannsorganisasjonene som henter sin inspirasjon fra haugianismen og andre former for pietistisk vekkelsesforkynnelse. Normisjon - for eksempel - har for lengst forlatt denne posisjonen, både i sitt interne programarbeid og i sitt forhold til kulturen.

Men hvordan skal vi som lever innenfor en kristen livstolkning uttrykke denne i forhold til moderniteten, i kultur, livsførsel og menighetsdannelse - og gjerne også politisk?
Det er jo denne utfordringen Kristelig Folkeparti også kjemper med.

Uten å forstå noen av de krefter som, gjennom de siste 250 år og faktisk enda lenger tilbake, har ført oss dit vi er i dag er det ikke mulig å finne et kraftfullt svar på denne troens, kulturens og modernitetens gåte.

Og så er det bare å gå i gang med (inn)høst(ingens)ens arbeid!

I den anledning blir det nok ikke så god anledning til å skrive her.

Jeg gir dere derfor en salme i gave, til oppbyggelse og glede.

Hilsen

Eyvind

Underfulle Skaper

Underfulle Skaper, den gang alt ble til
kalte du på lyset og gav solen ild.
På ditt skaperord myldret livet frem.
Bildet ditt jeg bærer. Jorden er mitt hjem.

De som gikk med tårer, bærer korn i fang,
vandrer gjennom åkre, jublende av sang,
ser de gylne aks, følger Herrens røst,
samler sine kornbånd til den store høst.

Eyvind Skeie 2010

Gaven var fra komponist Eilert Tøsse, som også er organist i Samnanger.

Eilert har satt seg ned med boken “Vann av klippen” og har komponert musikk til 55 av bønnene i denne boken. Det er blitt noen små, musikalske kraftperler, til liturgisk bruk og meditasjon, gjerne ved at de kan gjentas flere ganger, slik vi er kjent med når det gjelder sangene fra Taizé.

Jeg har skrevet ut alle disse sangene og har spilt og sunget meg gjennom en god del av dem. Og ja, de fungerer! Noen av dem er det vi vil kalle “mollstemte” og ettertenksomme, mens andre fremtrer som små, klukkende bekker av glede.

Foreløpig vil jeg bare si takk til Eilert Tøsse for denne musikalske rikdommen fra hans musikalske overflødighetshorn.

Og så får vi finne ut hvordan disse tonene skal bli gjort tilgjengelig for flere.

Det kommer, i sin tid!

i dag måtte jeg skulke kirkegangen, da min komponist Hosam Nasheed skulle reise ut av Kairo og måtte ha sangtekster av meg før avgang.

Dermed ble jeg opptatt med å lese inn alle de norske tekstene i Garageband på min Mac, slik at han kan forstå setningsmelodien, samtidig som jeg fikk laget ord for ord oversettelser til engelsk, for at også innholdet skal være noenlunde klart for komponisten. Så er det bare å vente på hva han kommer opp med. Spennende!

Jeg hitsetter to vers fra dette verket om den hellige oljen. Det er den salmen som skal følge fortellingenom Jesu vandring gjennom dødsriket. Det finnes ikke så mange salmer om dette tema i vår troslære. Men selvsagt har vi Grundtvigs mektige: “I natt blev der banked på Helvedes port”.

Min tekst er nok noe mildere enn Grundtvigs nordiske kjempevise. Salmen har fire vers, men de to første lyder slik:

Se, nå gjester soloppgangen

1 Se, nå gjester soloppgangen
dem som bor i dødens dal.
Jesus vandrer gjennom graven
underveis mot himlens sal.
På hvert sted han setter foten
spirer påskens liljer frem,
mens Guds engler glade jubler:
”Jesus er på veien hjem!”

2 ”Se, jeg lever,” sier Jesus,
”dere skal ha liv i meg.
Gjennom gravens mørke riker
har jeg funnet sti og vei.
Hør, enhver som sårt har lengtet
etter frelsens morgengry:
Her er mer enn dere ventet.
Hele verden skal bli ny!”

Eyvind Skeie 2010 (2 vers av 4)

Det er veldig fint å være på et hyttefelt med over 50 hytter når vi så å si er de eneste som holder stand. Skjønt ikke helt, noen andre er her, blant annen en nyslått pensjonist fra Ørebro - samt noen andre naboer. Det er hyggelig!

Og det gjør det litt enklere for Husets Herre og Vokter Eyvind å ta en overnatting i Oslo i forbindelse med noen møter.

Det begynner nemlig å bli mørkt om kveldene nå. Og høstens spøkelser og skrømt synes liste seg rundt hyttene i den dunkle natten, eller er det bare vinden og regnet som pusler omkring der ute på grusen?

Denne dagen har jeg brukt til å renskrive ni sanger til prosjektet om den hellige oljen. Nå skal jeg lese tekstene inn i Garageband - og sende det hele til komponisten Hosam Nesheed i Kairo. Han ønsker de norske tekstene lest inn, slik at han kan lage melodier som følger den norske setningsbetoningen.

En gang i oktobober drar jeg ned for å høre på musikken og planlegge oppføring i Kairo, i en koptisk kirke. Spennende. Det er Norsk Misjon i Øst som er med på dette prosjektet, som vi håper skal gi økt oppmerksomhet omkring den koptiske tradisjon og samtidig være en solidaritetshandling mot våre koptiske venner og deres rike, åndelige tradisjon.

Men nå:

Kaffe i glasshuset, under en grånende kveldshimmel. Sommerens siste gleder!

Denne setningen kvernet rundt i tankene mine og jeg klarte ikke å få dem til å falle til ro.

I halvt bevisstløs tilstand begynte jeg å sette inn en slags motkraft mot denne suggestive setningen. Og da jeg satte meg ned for å arbeide i min ørlille skrivestue på Daftö, skrev jeg ned noen linjer som er et slags dikt eller kanskje begynnelsen på en salme. Jeg vet ikke hva.

Det er av og til merkelig med de kreative prosesser. Noen ganger kan de styres på en rasjonell måte, mer eller mindre. Men av og til er det som om språkets egne, suggestive krefter driver sitt eget spill i vår bevissthet, og vi kan ikke gjøre annet enn å adlyde.

Jeg vet ikke om disse versene om tidens elv er fullbyrdet i sin nåværende form. Kanskje er dette bare en skisse, noen uferdige streker i et motiv som egentlig er helt annerledes og mye større.

Eller kanskje har disse korte versene klart å fange noe av kompleksiteten i det som begynte å røre seg i min bevissthet da setningen “Jeg forbanner tidens elv” ikke gav meg ro.

Tolle, lege! Ta og les!

Velsignet tidens elv

Velsignet tidens elv,
så mektig og så stor,
den bærer alle skapninger
som finnes her på jord.

Velsignet er vårt håp,
velsignet er vår drøm!
Å, hellige mysterium
i nådens dype strøm!

Eyvind Skeie 2010

Dette bildet tok jeg for et drøyt år siden i Dalen i Telemark, hjemme hos Ingrid og Gunnar Grøstad Johnson.

Ingrid er barnebarnet til Terje Grøstad, og hun og Gunnar har overtatt en gammel doktorgård på Dalen i Telemark. Det er en riktig staselig gammel bygning, som absolutt fortjener å bli tatt hånd om av noen som vet både å besjele og sette i stand en slik bygning.

På vår lille rundvandring i bygget kom vi innom dette gamle rommet, og jeg fikk Terje til å sette seg i stolen, hvoretter jeg knipset en hel del bilder av ham, i det sparsomme lyset som var til stede der og da.
Gunnar, som ellers er lege i Vinje og omkring, har brukt mye tid på å rydde opp i gamle papirer, bøker og annet, og noe av dette ligger omkring føttene til Terje.

Jeg likte dette motivet, kanskje fordi jeg er blitt glad i den tenksomme Terje, men også fordi dette var et besøk som jeg vil huske, ikke minst fordi vi ble tatt godt imot, og fikk overnatte i rom og senger som bar på gammel kulturhistorie og erindring.

Dermed er høvdingen Terjes tenksomme positur så absolutt på plass!