Eyvind Skeie

Påske, pepper og pasjon

Administrator — Fri, 18 May 2012 14:59:26 +0000

NRK har i flere år hatt et åpenhjertig radioprogram om kjærlighet og sex. Det bærer tittelen Pepper og Pasjon og handler ikke så sjelden om kroppens mange muligheter til seksuell nytelse og glede.
I morgen, lørdag, finner det sted et arrangement i krypten i Oslo Domkirke under den festivalen som kalles Påske og Pasjon, i dette tilfellet arrangert av KULT - Senter for kunst, kultur og kirke/Domkirkeakademiet/Bibelselskapet. Også i dette arrangementet handler det tilsynelatende mye om sanselighet og kropp, om man skal se på forhåndsomtalen og det diktet av Aina Villanger som er gjengitt i dagens Vårt Land. Det er syv stikkord som trekkes frem når arrangøren skal beskrive sine innsteg i påskedramaet: svik, ekstase, unnfallenhet, sinne, glede, lidelse, forsoning.

Slik beskrives prosjektet videre:
Dette scenekunsteksperimentet ledes av et overordnet ønske om en kunstnerisk og teologisk forskyvning fra elendighetsberetninger til hyllest av livet og kjærligheten og kroppens sanseverden. Organist, scenekunstnere, billedkunstner, videokunstner, dikter, komponist m. fl. går sammen i dette scenekunsteksperimentet i forsøket på å transformere påskeritualet til en vedkommende og sanselig hendelse der det handler om at vi mennesker kan oppstå før vi dør. Den europeiske tvilen legger vi fra oss i våpenrommet og entrer kirkerommet i troen på den menneskelige skaperkraft. Vår alles iboende oppstandelseskraft.

Det finnes faktisk her et slektskap mellom påske, pepper og pasjon. Slektskapet ligger i en form for dyrkelse av sanseligheten. Slik fremkommer det, for eksempel, i det diktet som Aina Villanger skal fremføre i krypten i Oslo Domkirke i morgen:
kropper knoppes/pust pumpes/sjeler skjules munner åpnes/jeg synger dere/hender kjæler, fingre fomler/kropper kobles, gynges/lemmer gnis til gummi/blod svulmer årer/binder feber på panner/svinger orgasmer til ordner/døtre synges, myter nytes/

Poeten Aina Villanger må selvsagt skrive et slikt dikt, som en reaksjon på noe hun opplevde i Kulturkirken Jakob for en tid siden.

Men jeg spør meg selv hvilken type uttrykk eller tolkningskraft dette skal møtes med fra troens posisjon. Er det slik at oppstandelsens kraft manifesterer seg i den menneskelige sanseligheten og at oppstandelsen skjer i møtet mellom mennesker i et slikt erotiserende og ekstatisk språk? Har ikke kirken andre ord for sin dybdeforståelse av forsoning, glede og oppstandelsens håp?

Jeg ser at arrangøren skriver at “denne refleksive, tverrkunstneriske og interreligiøse scenekunstproduksjon er et forsøk på dialog og nybrottsarbeid innenfor kirkeliv og kirkekunst i Norge i dag. En lang refleksjons- og diskusjonsprosess om forholdet mellom teologi, filosofi og kunst munner ut i dette scenekunsteksperimentet. Håpet er at prosjektet kan være med å åpne opp de tusen kirkerom som finnes i Norge som sted for viktige kulturelle ytringer. Denne prosessen trenger både kirken og kunsten.”

Vil noe slikt som dette være med på å åpne opp de tusen kirkerom som finnes i Norge for viktige kulturelle ytringer?
Det tror jeg faktisk ikke at det vil. Jeg vet heller ikke om jeg ønsker at det skal.

Om kirkerommene skal åpnes for kulturelle ytringer av denne typen, krever det en mye større vilje og evne hos de kirkelige arrangørene til å tilføre produksjonen en tolkningskraft som ikke bare handler om sanselighet og forløsning på det kroppslige plan, men som våger å berøre selve gudsdimensjonen med intensitet og dybde. Her synes det å være for lite kraft på de kirkelige aktørenes side. Derfor virker ikke dette som et virkelig møte mellom to tydelige parter, men mer som om kirken har latt seg invadere.

Kan kjødet forsone unnfallenhet, gjenreise fortapelse, lette svik, løse ut sannhet, få oss opp igjen fra nedleggelsen, krigsmarka, konsumsøvna, spør Aina Villanger.

Mitt svar er at det kan kjødet ikke, uansett hvor mye det masseres og beruses.

Men Ånden kan, Guds levendegjørende, hellige Ånd, som utgår fra Faderen og Sønnen.

Flagget

Administrator — Thu, 17 May 2012 07:23:54 +0000

Det var for mange år siden, i min prestetid i Tromsø.
En kvinne var blitt funnet død på et hotellrom i Oslo, og jeg hadde gått med dødsbudskapet til hennes mann i Tromsø.
Mannen var skipskaptein i utenriksflåten, en av disse staute og tause menn som man ser for seg stå ved roret gjennom natt og stormer.
Nå satt han der på en stol i sin egen stue, midt i stormens øye, uten et ord.
Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å være til stede i denne stillheten, for å representere et menneskelig nærvær i en situasjon hvor det vonde budskapet trengte inn og krevde sin plass i mannens følelser og tanker.
Det gikk en lang stund. Han satt helt stille, med hodet bøyd forover, uten å vise så altfor mye hva som skjedde i hans indre.
Så rettet han seg opp, idet han uttalte sitt første og eneste ord etter at budskapet om den plutselige døden hadde nådd ham.
Ordet han sa var dette: “Flagget.”
Straks ordet var uttalt, var det som om noe av livsenergien vendte tilbake til ham og rettet seg mot et fast og sikkert punkt. Vi reiste oss begge og forlot huset.

Utenfor var det snø, det er i hvert fall slik jeg husker det.
Vi stod i snøen under den stålgrå vinterhimmelen og så flagget gå til topps i flaggstangen. Så tok mannen et skritt tilbake og gjorde honnør mot flagget.
Jeg så at munnen hans skalv. Tårenes tid var kommet.

Nasjonalnatten

Administrator — Wed, 16 May 2012 21:23:40 +0000

Så er det en times tid igjen til nasjonalnatten senker seg over landet, med uling fra russebiler og hektisk aktivitet i mange gater og bygdelag, om man skal tro det ryktene sier.
Her på Kolbotn er alt meget rolig. Da vi var ute og gikk en liten aftenstur, så vi Sven Svane komme glidende mot oss, formodentlig i påvente av en brødskalk, mens Svanhild Svane lå rolig på sine tre egg. Vi trodde først at det kun var to, men ved nærmere inspeksjon i dag, viser det seg at Sven og Svanhild faktisk skal ha trillinger, det er tre egg i redet.
Av en eller annen grunn har jeg begynt å kalle disse tre eggene for Gerd, Bjørg og Liv, men det skal jeg ikke komme videre inn på. De som skjønner hintet, får ta det i beste mening. Vi har jo alle en gang kommet ut av egget, i mer eller mindre overført betydning.

Forøvrig har Erik Hillestad avlyst saganatten i sin forunderlige versjon av nasjonalsangen:

Ja, vi velter tankens gjerde

alt som holdt oss fast

Saganatten lot vi være

da vår uskyld brast

Alt hva havets bunner gjemte

speiler sorte savn,

lot oss blende, så vi glemte

glansen i vårt navn,

lot oss blende, så vi glemte

glansen i vårt gamle navn

Jeg har noen vanskeligheter med å få tak i denne tekstens visdom, det må jeg ærlig innrømme.

Kanskje klarer jeg en vakker dag å velte tankens gjerde og å få tak i det som menes, men neppe nå i kveld.

Jeg velger faktisk å la være å velte noen gjerder nå i kveld og gir meg heller saganatten i vold på vanlig vis.

Glad feiring til dere alle, ikke minst til Svanhild og Sven ved Kolbotnvannets bredd. Måtte de pusse sine fjær og hilse dagen!

Stipendieutdeling

Administrator — Tue, 15 May 2012 06:50:54 +0000

I dag skal jeg sitte de fleste arbeidstimer i en stipendkomite. Det er krevende,o men også interessant.
Denne komiteen skal dele ut en ganske stor menge arbeidsstipendier til slike sm arbeider med musikk og tekst i alle slags utgaver og sjangre.
De største stipendiene er på hundre tusen kroner, så er det en stor gruppe på femti tusen og mange stipendier på tjue tusen kroner. I tillegg skal komiteen dele ut en gruppe såkalt ungdomsstipendier, til helt unge mennesker som har vist evne til å frembringe musikk eller tekst på forskjellige felter.
Vi som møtes i dag kommer fra NOPA og Norges Komponistforening, og vi skal dele ut stipendiene både til folk som arbeider med pop, jazz og vise og partiturkomponister.
Det krevende i dette er å fordele stipendiene på en rettferdig måte ut fra de kriterier vi blir enige om. Vi kommer nok til å ha en diskusjon før vi setter arbeidet i gang om kriteriene for utdelingen. Erfaringen tilsier at det faktisk vil gå bra. Vi blir enige om et grunnlag, selv om vi representerer forskjellige sjangre og gruppeinteresser.
Det interessante i dette er innholdet i alle søknadene som vil ligge på vårt bord. Disse søknadene avspeiler en imponerende bredde og kreativitet i det lille landet Norge. I alle sjangre har vi kunstnere som er i stand til å formulere spennende ideer og konsepter, og som alt har bak seg en rikholdig produksjon og dokumentasjon. Å bli minnet på dette, er en spennende del av arbeidet i en slik stipendiekomité.
Midlene som vi skal dele ut i dag, er i og for seg skapt av søkerne selv. Det dreier seg om midler som er avsatt til stipend i Tono. Det er dermed kunstnernes egne midler og ikke kulturbevilgninger fra det offentlige. Det gir oss som deler ut en ekstra grunn til å bruke rettferdighetssansen underveis. Det betyr også at vi nok vil gi noen av midlene til dem som har skapt pengestrømmen i Tono. Men samtidig vil vi også søke å ta vare på rettferdighetsprinsippet på andre nivåer. Det finnes nemlig en del tekstforfattere og komponister som i høyeste grad skaper kvalitet, men verkene deres blir ikke avregnet til Tono i tilstrekkelig grad. I disse 17. mai-tider kan det være nok å nevne dem som lager noter til alle musikkorpsene som gleder oss på denne dagen. Disse komponistene fremføres mye, men det skjer ofte uten noen registrering av dette som offentlig fremføring.
Dermed er det på tide å snøre sin sekk og legge i vei til toget!

Egg under Svanhild

Administrator — Mon, 14 May 2012 19:32:01 +0000

Det er i ettermiddag observert to store svaneegg under Svanhild.
Det er altså ikke tale om et innbilt svangerskap. Hun er på vei!
Nå får vi håpe at Svanhild og Sven Svane sammen klarer å forsvare sitt territorium, slik at to grimme ællinger om en tid kan sprette ut av hvert sitt egg.
Vi satser på Svanhild!
Må hun lykkes med moderskapet.

Bekymring for Svanhild

Administrator — Mon, 14 May 2012 09:00:37 +0000

Jeg er litt bekymret for Svanhild, hun har forlatt redet. Men har det kommet egg? Kanskje bekymringen er grunnløs.
Nå skal jeg på generalforsamling i NOPA.
Svanhild må dermed klare seg uten et velvillig blikk fra det høye, i det minste fra tredje etasje.
Men finnes det et høyere vesen som også er bekymret for Svanhild?
Jeg må visst konsultere noen som er mer fortrolige med engler og slikt.
Er hele prosessen fra grim ælling til smekker svane et gigantisk selvutviklingsprosjekt i svanenes verden, styrt av fjærkledde vesener noen etasjer lenger oppe?
Ikke godt å vite!
Jeg tar på meg klærene (fjærene!) og går ut!

Svanhild ruger

Administrator — Mon, 14 May 2012 06:23:40 +0000

Nå tror jeg at Svanhild Svane ruger, her like nede ved Kolbotnvannet.
Fra kontorvinduet har jeg fri utsikt til rugeplassen.
Sammen med Sven Svane har hun brukt en liten uke på å samle kvist og gress til noe som nå ligner på et stort rede. Midt i dette redet har hun lagt seg til ganske så trofast, minus noen korte svømmeturer i nærområdet.
Det er dristig gjort av Svanhild å legge seg til å ruge såpass nær vår nye bebyggelse, ikke minst ettersom vi har en stor mengde gartnere og asfaltarbeidere her på plassen for å gjøre alt klart til nasjonaldagen.
Men ekteparet Svane har fått god støtte av arbeiderne. De har markert redeplassen med rødhvite bånd, som en klar advarsel til alle om at her er det Svanhild Svane som eier territoriet.
Hvordan vet jeg for øvrig at det er Svanhild som ligger på eggene? Er det slik blant svaner at det er fruen som ruger alene, eller gjør også Sven Svane en innsats fra tid til annen. Han kan jo ikke bare svømme rundt på vannet i stor frihet og la fruen gjøre hele jobben! Slikt gjør ikke et ordentlig mannfolk nå for tiden, vi er myke menn som tar ansvar!
I går kveld, da jeg hadde lagt meg og hørte vinden rive og ruske utenfor, syntes jeg synd på Svanhild Svane. Så myk er jeg blitt med årene!
Jeg vekket min kone og spurte om vi ikke skulle invitere dette hyggelige svaneparet inn i varmen på en kopp te eller et lite nipp av hvitvinen som vi hadde med fra vårt hyttebesøk i Sverige.
Men det ble høflig avslutt av min egen kone. Ingen søstersolidaritet der!
Jeg ante også en viss bebreidelse over min manglende forståelse for fruens behov for søvn. Men jeg satte altså Svanhild først.
Svanhild Svane må nok finne seg i å ligge alene der nede ved vannet. Akkurat nå har hun stukket hodet under vingen. Kanskje hun sover og drømmer om at våren snart skal komme. Den burde jo ha kommet for lenge siden, hadde den eid litt skam i livet! Men våren er ytterst skamløs og gjør som den vil.

Gunnar Sønsteby

Administrator — Fri, 11 May 2012 08:20:57 +0000

Jeg fikk være sammen med ham i noen selskaper hjemme hos felles venner. Det var i juletiden og jeg fremførte av og til noen av mine egne julesanger.
Ved et par anledninger takket Sønsteby for denne sangen.
“Jeg kjenner det her inne når du synger,” sa han med sin varme og saklige stemme, mens han så på meg med fast blikk, uten noen form for føleri.
En gang hadde jeg delt ut mine oransje utgaver av “316 salmer og sanger” til alle gjestene.
Da Gunnar Sønsteby etter en stund reiste seg opp, la jeg merke til at han sendte meg et hemmelig skråblikk, før han forsiktig smøg salmeboken innenfor jakken. Det foregikk helt umerkelig, på ekte agentvis. For meg en ære, og for Sønsteby kanskje til berikelse.
Fred med hans minne.

En ny plattform

Administrator — Thu, 10 May 2012 07:17:51 +0000

Det har vært interessant å følge litt med på det som skjer med KrF de siste dagene, hvor programkomiteen ved Dagrun Eriksen prøver å legge en helt ny plattform for hvordan KrF skal tenke prinsipielt og agere politisk.
På den ene siden foretar programkomiteen en klar tilbaketrekning ved å prøve å isolere begrepet “ekteskap” i en tradisjonell religiøs ramme, samtidig som partiet aksepterer at samfunnet med nødvendighet må forholde seg lovmessig og sosialt til mange andre samlivsformer.
På den måten søker partiet å unngå å låse seg fast i samlivspolitiske standpunkter hvor det ikke lenger vil ha noen allierte i det politiske miljøet, bortsett fra på den ytterste høyrefløy, faktisk i ytterkantene av FrP og på høyresiden av disse.
Men dette programforslaget har alt vakt sterk motstand hos mange i KrF. Det har programkomiteen helt sikkert regnet med.
Spørsmålet er nå om programkomiteen klarer å reise en prinsipiell debatt i og omkring partiet, en debatt som kan munne ut i at partiet definerer en ny plattform for sitt samfunnsengasjement.
Men dette er et risikofylt prosjekt.
Det er ikke usannsynlig at mange i partiet ennå ikke er modne for denne debatten eller synes at den er unødvendig å ta. For disse vil det være riktigere å blankpusse KrFs tradisjonelle standpunkter i samlivssaker, selv om disse standpunktene får mindre og mindre berøringsflate med det politiske håndverk som utøves i de fleste andre partier og miljøer.
For dagens partiledelse i KrF venter ytterst krevende dager. De vil bli nødt til å bruke uendelig mye tid på den indre debatten og hele tiden prøve å holde fast ved det prinsipielle dilemma, beholde en plattform hvor de tradisjonelle kjerneverdiene er det viktige, eller forsøke å la partiet bli et verdiparti som kan favne både tradisjonelle kristne og slike som er mer farget av det vi kan kalle for den moderne tidsånden.
Jeg forstår dem som føler at dette allerede nå dreier seg om partiets historiske arv og kanskje “sjel”. Jeg forstår også dem som ønsker å omdanne KrF til en kristendemokratisk eller sosialdemokratisk politisk verdiallianse som befinner seg i sentrum av norsk politikk.
Før eller siden vil denne debatten måtte bli tatt i sin fulle bredde.
Det vil være en ulykke for programkomiteen og partiet om det hele nå kun blir en debatt om politikk og samlivsetikk. En slik debatt kan ikke ha noen annen utgang enn avskalling fra partiet, noe som vil svekke den alliansen programkomiteen sikkert forsøker å skape.
Dette var mine tanker her på Kolbotn en torsdags morgen.
Like utenfor kontorvinduet mitt, nede ved vannet, holder et svanepar visstnok på med å bygge et rede. Jeg kaller dem Svanhild og Sven Svane.
Svaner skal visst være ytterst monogame. Hva Svanhild og Sven Svane ellers mener om programkomiteens forslag, er ikke godt å si.

Kirkehus og kulturløft

Administrator — Wed, 09 May 2012 07:12:32 +0000

Hvem “eier” egentig kirkehusene?
Juridisk eies de fleste kirkene i Norge av de lokale menigheter/kirkesogn, men inngår også i den kommunale økonomien.
Men hvem “eier” kirkehusene i dypere forstand? Det er et annet spørsmål.
Det er naturlig å tenke at det er lokalsamfunnet som eier kirkehusene. Men samtidig er det slik at det normalt bare er en liten del av dette lokalsamfunnet som utgjør det vi kan kalle menighetskjernen og som bruker kirkehuset jevnlig og tar på seg oppgaver av åndelig eller praktisk natur i og omkring kirken.

I denne morgentime tenker jeg at det kanskje finnes to strategier i forhold til kirkehusene og eierskapet til disse.

I den ene strategien ser man på kirkehusene som en spennende og åpen kulturell arena. Der skal alle få komme frem med sitt engasjement, både lokalt og nasjonalt. Kirkehusene skal være åpne kulturarener for kunstnere og artister som har noe på hjertet og som vil tolke livsmysteriet med ordkunst, tonekunst, dans, bilder eller annet. Kirkehusene “eies” på denne måten av alle.

I den andre strategien ser man på kirkehusene først og fremst som gudstjenestesteder for den kristne forsamling. De “eies” derfor i større grad av den gudstjenestefeirende menighet, og det er denne gruppen som skal ha mest å si over det som skjer i kirkerommet.

I mange tilfeller er det ingen motsetning nellom disse strategiene. Men av og til kan det komme til brytninger og konflikter.

For min del tenker jeg at kirkehusene i første rekke tilhører den gudstjenestefeirende menighet. Alt som skjer i kirken må skje ut fra en grunnleggende respekt for dette. Men dette forhindrer ikke at også den andre strategien har gyldighet. Menighetskjernen kan lukke seg om seg selv på en ekskluderende måte. Den trenger å åpne dørene og gjøre kirkerommet tilgjengelig for andre. Kirken har behov for en åpen og inkluderende kulturstrategi, som også gir rom for kritikk og utfordrende engasjement.

Når jeg ser på min egen praksis som kulturarbeider i kirken, ligger jeg nok ganske nær den gudstjenestefeirende menighet. Lokale prester, organister, kateketer og trosopplærere er mine fremste oppdragsgivere og medarbeidere når jeg er omkring i landet. Mer og mer har jeg lært å sette pris på det som skjer i de mange lokalmenigheter. Hos de fleste av disse finner jeg også en stor beredskap i forhold til den den mer åpne kulturstrategien. De vet bare ikke helt hvordan de skal gjøre det, og noen ganger virker avstanden mellom den lokale aktivitet og den nasjonale kulturarena uoverstigelig stor.

Lokalmenighetene trenger et kulturløft, noe som hjelper dem til å bli aktører som har ressurser til å arbeide med kunst og kultur på lokalpanet i kirken.

Det gjenstår å se om det nye, kulturelle og kunstfaglige mellomnivået i kirken på bispedømmeplan kan medvirke til å støtte lokalmenighetene på en slik måte.