Eyvind Skeie

Kopinor og digital publisering

Jeg må visst skrive en liten kommentar til det jeg har skrevet nedenfor.
Det som skjer ved denne digitale publiseringsformen, er i virkeligheten et stort sprang i forhold til den tenkemåte som er blitt innarbeidet i og med opprettelsen av Kopinor.
Gjennom den digitale registreringen i Eides publiseringsverktøy skal opphavspersonene få en personlig avregning for bruk. Det har både NOPA (min egen fagforening) og Norsk Komponistforening sagt ja til.
På denne måten utvider man publiseringsbegrepet til også å gjelde den form for visning eller eksemplarfremstilling som tidligere har vært regnet som kopiering.
For meg som opphavsmann til salmetekster, vil det kunne bety større individuelt vederlag for bruken av mine salmer. Jeg (og andre!) vil kunne få inntekter både for eksemplarvisningen (Eide) og for selve den musikalske fremføringen (fra Tono). Det er en form for Columbi egg som Eide og Kirkerådet her har kommet frem til. Men det krever aksept også hos Kopinor for et slikt “utvidet publiseringsbegrep”.
Kirkerådet skriver følgende i sin orientering til de norske menigheter:
I dag dekkes denne kopiering av avgiften til Kopinor.
Ved den digitale løsning som det nå legges opp, innføres et system hvor hver enkelt rettighetshaver får direkte betalt for bruken av sine tekster og sin musikk.
I kirkelig sammenheng er det KA, Kirkens Arbeidsgiverforening, som forhandler med Kopinor.
Om ikke Kopinor vil avstå fra å kreve inn vederlag for kopiering av kirkelige tekster og musikk, vil kirken samlet risikere å betale dobbelt for kopieringen, både via lokalmenighetene og sentralt. Disse forhandlingene finner øyensynlig først sted i forbindelse med året 2013.
Om Kopinor avstår fra å kreve inn vederlag for hele bruken eller for den del av bruken som skjer via disse digitale publiseringssystemene, vil de kollektive fondene miste inntekter. I min tid som styreformann i Tekstforfatterfondet kom det omkring 1,5 millioner kroner årlig til fondet som vederlag for kopiering i kirken.
Ved sin nye tankegang har Eide Forlag og Kirkerådet virkelig gjort et radikalt grep i forhold til hvordan vederlagssystemene i Norge er bygget opp. Her er det mange perspektiver.
Jeg skriver dette for å belyse et ganske komplisert saksforhold så langt jeg her og nå ser og forstår. Andre innspill er velkomne!

Digital publisering av liturgiske tekster

Digital publisering består av to deler. Den ene delen er representert ved innholdet i publiseringen, den andre delen av det digitale publiseringssystemet.
Det som i særlig grad atskiller digital publisering fra publisering, for eksempel i bokform, er den store friheten det gir, både for leverandør av teksten, for systemutvikleren og for brukeren. Alle kan arbeide videre, hver ut fra sitt eget formål, med å utvikle både teksten, systemet og de mange bruksområdene som digital publisering åpner for.
Det sier seg selv at dette er en helt perfekt måte å distribuere liturgisk innhold på, ikke minst fordi det gir både innholdsleverandøren og brukeren helt unik innflytelse over materialet.
Samtidig er det for brukeren litt uklart å vite hva man egentlig betaler for, er det for innholdet eller det digitale systemet?
I tilfellet med Eide Forlag og gudstjenestereformen virker det som om man betaler både for innholdet og for det digitale systemet.
Ettersom Kirkerådet har gitt de digitale rettighetene gratis (?!) til Eide Forlag, har Eide forlag publiseringsretten til disse tekstene.
Eide Forlag kan så ta seg betalt for selve bruken av tekstene (innholdet) når tekstene anvendes av andre tilbydere av digitale tjenester. Brukerne av disse andre digitale publiseringsplattformene må betale lisens til Eide Forlag for bruk av teksten.
Det virker merkelig at Kirkerådet her har latt det utvikle seg en publisering der den formodede eier av innholdet ikke har noen andel av omsetningen. Det er en god regel at den som har opphavsretten alltid skal være representert ved en større eller mindre andel i publiserings- eller lisensinntektene av sitt eget åndsverk. Gir man opp dette prinsippet, har man til sist ingen kontroll med pengestrømmen i denne publiseringsformen, som jo må sies å ha fremtiden på sin side.
Digital publisering atskiller seg også fra utgivelse på papir ved at systemet trenger vedlikehold og oppdatering hele tiden. Derfor er digital publisering ofte knyttet til en fast avgift eller betaling. Alternativt kan den knyttes til oppdateringer og nye versjoner av programvaren, med en bestemt kostnad.
For enhver utgiver er det selvsagt av stor interesse om et antall brukere betaler en årlig avgift for å være tilknyttet systemet. For liturgisk materiale i Norge er markedet begrenset, Vårt Land antyder 1200 norske menigheter som vil ha glede av en digital gudstjenesteplanlegger. Hvis tusen av disse menighetene skaffer seg denne planleggeren, kan man selv begynne å leke litt med tallene. Betaler de tusen kroner hver per år, blir det en million kroner. Betaler de ti tusen kroner hver, blir det ti millioner kroner per år.
Betaler de fem tusen, blir det fem millioner. I løpet av 5 år vil den digitale løsningen i så fall innbringe selgeren av verktøyet og innholdet 25 millioner kroner. Denne amatørmessige utregningen viser at det faktisk ligger en del penger i dette, spesielt når selgeren ikke betaler noe for innholdet.
Et annet forhold her, er dette med avgiften til Kopinor. Dette er an avgift som ikke er rettet mot publisering, men mot kopiering. Det er først når det publiserte materialet blir kopiert, at avgift til Kopinor blir aktuelt.
I forhold til liturgisk materiale må vel det bety at innkjøpet av den digitale løsningen er et kjøp av en publisering, mens den lokale produksjonen av en agende eller fremvisning på en skjerm i menigheten er kopieringen av det publiserte materialet.
Midlene som Kopinoravgiften skaper, går til en del fonds hvor opphavspersoner kan søke stipend. Om det blir slik at utgiveren kan inkludere kopiavgiften i salgsprisen, har man nærmet seg en form hvor kopiavgiften blir en slags royalty av salget, mens den etter Kopinors intensjoner og grunner skal avspeile den reelle kopiering som skjer i menighetene. Inntil det motsatte er bevist, vil jeg da anta at menigheten som kjøper denne digitale publiseringsløsningen, ikke gjennom dette kan slippe unna å betale Kopinor for kopiering, noe som skjer gjennom avtaler som fremforhandles mellom partene på et høyere plan enn i de lokale menigheter. Jeg antar at KA er en del av disse forhandlingene, og at det er noe av bakgrunnen for at KA i dagens Vårt Land anbefalte at menigheter foreløpig ikke kjøper Eides digitale gudstjenesteverktøy.
Man må kunne forvente at Kirkerådet kan legge frem hvordan administrasjonen har håndtert disse spørsmålene og at de økonomiske forholdene omkring dette blir gjort transparente, også fra forlagets side.
Som opphavsperson er jeg interessert i dette. Jeg har også sittet i utvalg og råd i Kopinor og hatt innsyn i disse forholdene. Da jeg ikke har vært i dette systemet de siste årene, tar jeg forbehold om at noe av det jeg her har skrevet ikke er helt oppdatert.
Jeg vil gjerne bli opplyst!

Kirkerådets publiseringsavtaler

I forbindelse med den liturgiske reformen og kirkens nye salmebok lot Kirkerådet avtalene for publisering gå til et privateid aksjeselskap og forlagshus. Før dette skjedde, befant disse utgivelsene seg i sfæren omkring Bibelselskapet og Verbum Forlag, hvor det ligger en kirkelig, ideell tanke til grunn for publiseringen, selv om det også der selvsagt må tas hensyn til en forsvarlig kommersiell drift.

Om jeg forstår dagens Vårt Land rett, har Kirkerådet latt Eide forlag overta rettighetene også til de digitale publiseringsløsningene for det liturgiske grunnmaterialet, slik at man må ha en lisens fra Eide forlag om man vil få tilgang til dette materialet eller kanskje selv bidra til å utvikle en gudstjenesteplanlegger eller lignende, slik selskapet Agrando (Ora et Labora) gjør. Dette blir da en betydelig årlig kostnad for den enkelte menighet. Kirkerådet har, om jeg forstår det rett, stilt seg utenfor det kommersielle ved å overlate publiseringsrettighetene til forlaget uten noen lisensieringsavgift tilbake. I og for seg edelt, men kanskje også litt naivt?

Jeg sier ikke noe på at Eide forlag agerer som normalt er i en kommersiell verden. Man utfører tjenester, tilrettelegger løsninger, administrerer rettigheter og tar seg betalt. Det er slik det er.

Men med det jeg vet om dette og det jeg ellers tenker om publisering av kirkelige ressurser, er jeg kritisk til at Kirkerådet har overlatt disse rettighetene eksklusivt til Eide Forlag, uten å få noe tilbake og uten å holde unna en kjerne som det ikke skal være mulig å kommersialisere.

Jeg tror også at Eide Forlag ville ha stått seg på å ha en grunnpakke som menighetene kunne bruke uten kostnad, både for menighetenes skyld og for den velvilje det ville skape, både for forlaget og for implementeringen av reformen. For Eide Forlag ville det også være noe som synliggjorde en forståelse av dette arbeidets ideelle side.

Fra Kirkerådets side handler dette også om Kirkerådets strategiske og opphavsrettslige forståelse. Jeg kjenner ikke til de kontrakter som er inngått, men Kirkerådet burde i utgangspunktet ha forsøkt å holde noe utenfor den kommersielle avtalen med Eide Forlag, slik at det var en åpning for andre til å arbeide med digitale minimumsløsninger av materialet.

I mange menigheter er det nedlagt et betydelig frivillig arbeid med å skrive inn tekster og tilrettelegge gudstjenestemateriale for skjermvisning og produksjon av agender, men ofte gjort på en amatørmessig måte og med veldig mange korrekturfeil og manglende opplysninger.

Nå er det en fare for at dette vil fortsette, fordi mange vil synes at det er for dyrt å betale en årlig avgift for noe som de mener at de bør ha tilgang til gratis. Det vil svekke kraften i implementeringen av gudstjenestereformen og gjøre at “prøveperioden” blir forlenget lenge etter at materialet er vedtatt og publisert.

Jeg kan forstå Eide Forlag.

Men jeg forstår ikke Kirkerådets posisjon i de kontraktsforhandlingene som har vært ført og som har gitt dette resultatet i praksis.
Jeg regner med at Kirkerådet i det minste har gitt seg selv en mulighet til å reforhandle denne avtalen på et tidspunkt som ikke ligger altfor langt fremme, når man har samlet noen flere erfaringer på hvordan dette virker i forhold til hovedformålet, som er å styrke gudstjenestearbeidet, gudstjenestegleden og gudstjenestefremmøtet i kirken.

En salmetekst

Hei igjen, på denne togtur sender jeg også med en salmetekst, skrevet for nesten et år siden:

Å, Herre, ta meg til det sted

1 Å, Herre, ta meg til det sted
som er og ikke er,
der all min uro stilner av,
et sted med himmel, jord og hav
der bare du er nær!

3 Så skuer jeg Guds herlighet
og hører Herrens ord:
”Kom hit, min venn, jeg ventet deg,
og du skal alltid bo hos meg
i gleden rundt mitt bord!”

© Eyvind Skeie 2011

Skrevet i Akershus Slottskirke under en kammerkonsert 1. februar 2011.

En liten hendelse for lenge siden

Jeg gikk forbi en drosjekø og kom til å tenke på en liten hendelse for lenge siden:
Jeg hadde deltatt i et program under Festspillene i Bergen og var dermed invitert til den såkalte kongelunsjen i Håkonshallen, et arrangement som samler det meste av den borgerlige fiffen i Bergen, pluss noen til.
Arrangementet var hyggelig nok, med passelige doser av bergensk pompøsitet og gode replikker.
Da vi forlot Håkonshallen, fikk jeg bestilt en drosje for å komme meg raskt over til flybussen.
Jeg var faktisk den eneste som stod og ventet på drosje, og var glad da drosjen kom, for jeg hadde litt dårlig med tid.
I samme øyeblikk skred en såkalt offentlig person forbi, en nasjonal kjendis med bosted i Bergen.
Hun (ja, det var en hun!) gav meg et av sine berømte smil og sa følgende: “Jeg tror jeg tar den drosjen, jeg.” Så satte hun seg inn og lot meg tilbake med mine ganske hissige tanker om maktens korrumperende virkninger.
Denne personen var ingen ond person, og sikkert også en person med sosial innstilling og sans for rettferdighet.
Hun hadde bare den selvfølgelige mening at hennes posisjon gav henne et naturlig fortrinn og at hun dermed kunne overskride de normale grenser for takt og tone.

Nå må ikke noen tro at jeg er blitt utsatt for noe slikt i dag i Kristiansand. Det er snarere tvert imot!
Men i det prosjektet som vi har diskutert i dag, er det noe som heter turtaking. Det betyr at vi skal vente på tur, og at i denne ventingen - som slipper en annen først - ligger en anerkjennelse av denne andres verdi som menneske. Ja, denne andre personen er like verdifull som jeg selv er!

En annen side av dette handler om vrede.
Det finnes en vrede hos den som er blitt krenket, kanskje ikke i drosjekøen, men på andre av livets arenaer.
Denne vreden kan vendes både inn mot personen selv og ut mot samfunnet eller de andre.
Det er interessant å reflektere over denne vreden, om hva den gjør med mennesker og samfunn.

Men NU er det stopp, Oslotoget er på Gjerstad og Skeie slapper av!