Eyvind Skeie

Tidens elv

I går våknet jeg tidlig av noe som surret i hodet mitt. Det var en romantittel: “Jeg forbanner tidens elv” (Per Petterson).

Denne setningen kvernet rundt i tankene mine og jeg klarte ikke å få dem til å falle til ro.

I halvt bevisstløs tilstand begynte jeg å sette inn en slags motkraft mot denne suggestive setningen. Og da jeg satte meg ned for å arbeide i min ørlille skrivestue på Daftö, skrev jeg ned noen linjer som er et slags dikt eller kanskje begynnelsen på en salme. Jeg vet ikke hva.

Det er av og til merkelig med de kreative prosesser. Noen ganger kan de styres på en rasjonell måte, mer eller mindre. Men av og til er det som om språkets egne, suggestive krefter driver sitt eget spill i vår bevissthet, og vi kan ikke gjøre annet enn å adlyde.

Jeg vet ikke om disse versene om tidens elv er fullbyrdet i sin nåværende form. Kanskje er dette bare en skisse, noen uferdige streker i et motiv som egentlig er helt annerledes og mye større.

Eller kanskje har disse korte versene klart å fange noe av kompleksiteten i det som begynte å røre seg i min bevissthet da setningen “Jeg forbanner tidens elv” ikke gav meg ro.

Tolle, lege! Ta og les!

Velsignet tidens elv

Velsignet tidens elv,
så mektig og så stor,
den bærer alle skapninger
som finnes her på jord.

Velsignet er vårt håp,
velsignet er vår drøm!
Å, hellige mysterium
i nådens dype strøm!

Eyvind Skeie 2010

Høvdingen Terje Grøstad

Terje Grøstad, originally uploaded by Eyvind Skeie.

Dette bildet tok jeg for et drøyt år siden i Dalen i Telemark, hjemme hos Ingrid og Gunnar Grøstad Johnson.

Ingrid er barnebarnet til Terje Grøstad, og hun og Gunnar har overtatt en gammel doktorgård på Dalen i Telemark. Det er en riktig staselig gammel bygning, som absolutt fortjener å bli tatt hånd om av noen som vet både å besjele og sette i stand en slik bygning.

På vår lille rundvandring i bygget kom vi innom dette gamle rommet, og jeg fikk Terje til å sette seg i stolen, hvoretter jeg knipset en hel del bilder av ham, i det sparsomme lyset som var til stede der og da.
Gunnar, som ellers er lege i Vinje og omkring, har brukt mye tid på å rydde opp i gamle papirer, bøker og annet, og noe av dette ligger omkring føttene til Terje.

Jeg likte dette motivet, kanskje fordi jeg er blitt glad i den tenksomme Terje, men også fordi dette var et besøk som jeg vil huske, ikke minst fordi vi ble tatt godt imot, og fikk overnatte i rom og senger som bar på gammel kulturhistorie og erindring.

Dermed er høvdingen Terjes tenksomme positur så absolutt på plass!

Poeter og profeter

Misjonsleder Knud Jørgensen skriver dette på debattsidene til Vårt Land:

Hva da med teologien? Vi har fortsatt bruk for teologer til å være lærere, men kanskje ikke primært som prester og misjonærer. I en tid i oppbrud har vi snarere bruk for poeter, profeter og evangelister.

Ja, dette vil jeg gjerne underskrive. Ikke fordi jeg selv her og nå vil utrope meg til poet, profet eller evangelist. Men snarere fordi Jørgensen ved dette får sagt ganske mye om hvordan kirken skal leve med sitt vitnesbyrd i og med kulturen.

Det handler selvfølgelig om personer, men også om språk, om sjangre og om en uttrykksvilje som krever at grenser brytes, slik at det kan oppstå kommunikasjonsformer med gyldighet, autoritet og tiltrekningskraft.

Om poeter, profeter og evangelister skal kunne få livsrom og mulighet i denne kirken, må den ha en kjerne, en troskap mot sitt egentlige innhold og en vending inn mot mysteriet.

Jeg er redd for at mye av den kommunikasjonen som skapes i og av kirken har mistet mye av innholdet og at den er vendt mer ut mot den såkalte “virkeligheten” enn inn mot mysteriet.

I den forbindelse tenker jeg ofte på den kallsopplevelsen som gjorde Jesaja til profet, nemlig den grensesprengende visjon av Gud, av serafene med det flammende lys og av ilden som glødet på alteret, der engelen hentet en glo som ble brukt til å rense profetens lepper. Slik ble profeten - som fordømte seg selv som en del av sitt frafalne folk - frigjort til sin profetiske tjeneste i og for folket. Det er det dype religiøse, estetiske og kristelige perspektivet i dette.

Men det er også et annet perspektiv, som jeg antar at ikke minst Knud Jørgensen tenker en del på:

Det er de praktiske forhold vedrørende undervisning og forståelsen av den “poetiske” eller “profetiske” eller “evangeliske” tjeneste i kirken. Får den nok plass og livsrom? Gis personene mulighet til å utfolde seg?

Det går det an å ha mange tanker om!

Salmer i luften

I dag holder jeg på med å skrive ferdig libretto til “Sommerens Maria”.

I de kommende uker skal så komponist Gisle Kverndokk sitte et eller annet sted i Europa og tygge på disse tekster, for forhåpentlig å vende tilbake med noen skisser som vi kan diskutere. Det blir spennende å se hva denne “Jorden rundt på 80 dager”-komponist kan gjøre på det kirkemusikalske plan.

Det er alltid vanskelig å vite hvordan et stykke skal slutte, hvilket temperament som skal få lov til å tone det hele ut. Jeg har valgt å ta det helt ned ved slutten, før det kommer en felles salme og så velsignelsen, sunget av koret, hvor jeg har knyttet sammen noen sitater fra Bergprekenen med velsignelsens ord.

De to versene nedenfor har jeg tenkt solistisk. De skal synges av en klar barnestemme (eller to) - like enkelt og tilforlatelig som, ja, som evangeliet selv, det som handler om Guds ubegripelige nåde mot oss som knapt forstår hva det hele dreier seg om!

Et rom av nåde venter deg hos Jesus

Et rom av nåde venter deg hos Jesus!
Du skal bli gjenkjent og bli tatt imot.
Så er det håp for deg som går og lengter,
og bærer lengselen til korsets fot.

Du skjønner kanskje ikke at ved korset
er himmelrikets dør blitt satt på klem,
og ved det lys som stråler ut fra graven
kan du og alle andre finne hjem.

(det er noen flere vers, men de skal få hvile og vente til uroppføringen)

Med sag, vedkløyver - og padde

Nå har jeg tilbrakt omkring tre timer utenfor huset med en surrende vedsag og vedkløyver som flerrer de gjenstridige kubbene fra hverandre med mange tonns trykk.
Kløyveren er morsomst. Etter hvert som man holder på lærer man seg hvordan strukturen i kubbene er og får dem til å sprekke med høye smell, nesten som pistolskudd.

Men det er morsomt å bruke sagen også. I begynnelsen har man en tendens til å føre veden for raskt inn mot bladet og det hele stopper opp, men ganske snart blir man venn med det sirkelrunde bladet og finner elegante måter å føre veden på, slik at det går som varm kniv i smør.

Og så dufter det hele så godt!

Dog ikke det hele, for man svetter i grunnen litt under arbeidet. Men veden dufter godt, særlig bjørkeveden.

Men se! Under vedlageret har en diger padde bygget hus. Nå hopper den frem på sine ganske kraftige ben, vedhuggeren gjør også et lite opp og trekker seg tilbake, mens vedhuggerens kone utstøter et feminint hyl over denne ekle skapning som har bosatt seg under veden på terrassen! Har den ikke dannelse? Eller er det nettopp det den har, der den skvetter i skjul under kubbene, for i neste øyeblikk å bli drevet videre mot hekk og hage.

Men så er det over. Man går inn gjennom verandadøren og drysser sagmugg alle steder. Er dette dannet? Nei, men man er da Mann, og Arbeider, ikke en borgerlig tøffelhelt som tar av seg støvler, sko og skjorte fordi om han skal betre sitt eget stuegulv. Niks. Her skal Mannen sannelig sette sine spor, ja, skal vi ikke si det like ut: som den padde han er, uten sans for det rene og det skjønne.

La meg da slutte denne interessaante blogg med noen linjer fra Victor Hugo, oversatt av Bjørnsterne Bjørnson, “Padda”:

Det hadde været et forfærdeligt regnvejr hele dagen. Nu var det slåt om. Solen holdt på at gå ner i flammer, landskapet var rødt. Dette sat en padde og så på. Den sat ved siden av et dypt og bredt hjulspor som nu var gjort om til regnpyt. Padden var helt væk. Den var blet dypsindig. Det går dog an for det som er styggt, at se på det som er vakkert? Himlen var ild, dalene rundt om var purpur, vandet var spejl; selv regnpytten her, som der fløt græs i, var blet til spejl. Fuglene sang, men færre og færre efter som dagen faldt, tilsidst ingen. Luften var stille, vandet stille, padden rent glæmte sig, den glæmte at den var ræd, den glæmte at den var stygg, den sat bare og stirret in i solfallet. Den syntes visst den var velsignet, den også. I alt som lever, er der et gjænskin av det evige. Ingen øjesten er så frastøtende at ikke lyset fra oven når den, sommetider hårdt, sommetider ømt. Ingen skabning så misdannet, så lav, så uren, – dens øje rummer dog stjærnernes uændelighed.

En mann kom gående, han så først det stygge dyr, da han satte hælen på det og skvat tilbake. Det var en præst, som gik og læste i sin bønnebok. Så kom en ung pike, hun bar en blomst i barmen. Men hun blev så skræmt, at hun uten at vite det, satte paraplyen på den, og paraplyen traf det ene øje. Så kom fire skolegutter, klare, åpne åsyn. Men grusomme var de. Således begynner vi; sjælen går den vej som hele menneskeheden har gåt, fra grusomhed op mot barmhjertighed. Øjnene på gutterne strålte av lek, av sundhed. Hvær hadde sin mor, de hadde sine gode kammerater, de åndet in luften med friske lunger, de var ælsket, de var fri, de var glad! Hvad hadde de så bedre at ta sig til æn at være grusomme? Grusomme mot dem som var ulykkelige?

Og så videre her.