Høgskolelektor Elisabeth Tveito Johnsen leverer en artikkel om det kristne gudsbildet og fiendekjærligheten i dagens Vårt Land.
I denne artikkelen sier hun mye som er viktig og bra, blant annet om forholdet mellom gjerningsmannen og (u)gjerningen.
Men jeg melder pass når hun sier at “Kirken ville blitt mer troverdig dersom den hadde tatt et skikkelig oppgjør med forestillingen om de to utgangene og sagt rett ut at Guds radikale kjærlighet er fundamentet for det kristne håpet. Alle skal bli frelst til slutt (apokatastasis)”.
Det er likevel ikke slik at jeg ikke både forstår og har sympati for ideen om at Guds frelsende handling etter dommen til syvende og sist omfatter alle.
Men jeg både tror og mener at det ikke er gitt oss mennesker å sette strek over det dype livsalvoret i alle de nytestamentlige tekstene som handler om tilværelsens to utganger.
Dette betyr ikke at jeg vil tilbake til en angstfremkallende helvetesforkynnelse, eller vil bruke tanken på livets to utganger til å nære uverdige hevntanker i forbindelser med overgrep og ondskap.
Gudsmysteriet, slik vi møter det i den kristne tradisjonen, innehar motiver som både kan lede tanken hen på alle tings gjenopprettelse (apokatastasis), ondskapens endelige utslettelse og menneskelivets doble utgang.
Faller man altfor tydelig ned på et av disse tre alternativene, gjør man gudsmysteriet mindre, på den ene eller andre måten.
Derfor mener jeg at det fremdeles gir mening i å uttrykke vår tilnærming til gudsmysteriet gjennom begrepene “å frykte og elske Gud”, slik vi kjenner dem fra katekismetradisjonen.
“Etter dommen kommer forvandlingen som gjør alle ting nye,” sier artikkelforfatteren. “Forvandlingen er nødvendig for å kunne tenke seg at til og med Hitler, Stalin og Anders Behring Breivik blir frelst til slutt.”
Slik jeg ser det, har jeg/vi ikke tilstrekkelig grunnlag i det kristne gudsmysteriet til å trekke en så overtydelig konklusjon.
Håpet om alle tings gjenopprettelse og forvandling ligger der i min overgivelse til Guds barmhjertighet på egne vegne.
Men jeg har rett og slett ikke mandat til å la håpet om alle tings gjenopprettelse bli et bastant lærepunkt.
Det er noe slikt jeg synes at artikkelforfatteren nærmer seg i Dagens Vårt Land.
Dette forhindrer ikke at jeg har skrevet i en sang:
Jeg tror på jordens forvandling.
En tid, et sted, en gang
skal alle ting bli nye
og alt bli fylt med sang!
Ja, jorden skal fornyes,
og gode ting skal skje!
Bak døden venter Jesus.
Den som vil tro, skal se!
Jeg håper på en gjenopprettelse.
Men jeg overlater til Gud å vise om, når og hvordan den skal skje.