Eyvind Skeie

Oppvåkning på Gjerstad

Klokken er litt over 07:00 denne onsdag morgen og man spiser frokost på hotell Cinderella (tror også hotellet heter dette) underveis til Lyngdal hvor man skal være om noen timer.
Kjørte fra Kolbotn i går kveld, og la bi ved dette hotellet noe over midnatt.
I dag blir det besøk i to kommuner med Programmet Være Sammen og foreldremøte med det samme i Kristiansand i morgen kveld.
Hvem skulle ha trodd at jeg skulle reise rundt og fortelle om autoritative voksne, men nå er det det jeg gjør!
God dag!

Apokatastasis

Høgskolelektor Elisabeth Tveito Johnsen leverer en artikkel om det kristne gudsbildet og fiendekjærligheten i dagens Vårt Land.
I denne artikkelen sier hun mye som er viktig og bra, blant annet om forholdet mellom gjerningsmannen og (u)gjerningen.
Men jeg melder pass når hun sier at “Kirken ville blitt mer troverdig dersom den hadde tatt et skikkelig oppgjør med forestillingen om de to utgangene og sagt rett ut at Guds radikale kjærlighet er fundamentet for det kristne håpet. Alle skal bli frelst til slutt (apokatastasis)”.

Det er likevel ikke slik at jeg ikke både forstår og har sympati for ideen om at Guds frelsende handling etter dommen til syvende og sist omfatter alle.

Men jeg både tror og mener at det ikke er gitt oss mennesker å sette strek over det dype livsalvoret i alle de nytestamentlige tekstene som handler om tilværelsens to utganger.

Dette betyr ikke at jeg vil tilbake til en angstfremkallende helvetesforkynnelse, eller vil bruke tanken på livets to utganger til å nære uverdige hevntanker i forbindelser med overgrep og ondskap.

Gudsmysteriet, slik vi møter det i den kristne tradisjonen, innehar motiver som både kan lede tanken hen på alle tings gjenopprettelse (apokatastasis), ondskapens endelige utslettelse og menneskelivets doble utgang.

Faller man altfor tydelig ned på et av disse tre alternativene, gjør man gudsmysteriet mindre, på den ene eller andre måten.

Derfor mener jeg at det fremdeles gir mening i å uttrykke vår tilnærming til gudsmysteriet gjennom begrepene “å frykte og elske Gud”, slik vi kjenner dem fra katekismetradisjonen.

“Etter dommen kommer forvandlingen som gjør alle ting nye,” sier artikkelforfatteren. “Forvandlingen er nødvendig for å kunne tenke seg at til og med Hitler, Stalin og Anders Behring Breivik blir frelst til slutt.”

Slik jeg ser det, har jeg/vi ikke tilstrekkelig grunnlag i det kristne gudsmysteriet til å trekke en så overtydelig konklusjon.
Håpet om alle tings gjenopprettelse og forvandling ligger der i min overgivelse til Guds barmhjertighet på egne vegne.

Men jeg har rett og slett ikke mandat til å la håpet om alle tings gjenopprettelse bli et bastant lærepunkt.
Det er noe slikt jeg synes at artikkelforfatteren nærmer seg i Dagens Vårt Land.

Dette forhindrer ikke at jeg har skrevet i en sang:

Jeg tror på jordens forvandling.
En tid, et sted, en gang
skal alle ting bli nye
og alt bli fylt med sang!
Ja, jorden skal fornyes,
og gode ting skal skje!
Bak døden venter Jesus.
Den som vil tro, skal se!

Jeg håper på en gjenopprettelse.
Men jeg overlater til Gud å vise om, når og hvordan den skal skje.

Sirdal

Dette er skrevet på fergen Mastrafjord underveis til Arsfjorden i Rogaland.
Jeg sitter her og tenker på de flotte samlingene i går, enten det var møtene med kommuneledelse og barnehager i Kvinesdal og Sirdal om programmet Være Sammen, seminaret om sorg i Sirdal eller den flott gjennomførte konserten med Sirdal Blandakor, dyktige musikere og solist hvor Sommerlandet ble oppført i sin helhet.
Spesielt var det fint å dele erfaringer knyttet til sorg med en stor gruppe mennesker i Sirdal kino. Krisetemaet i kommunen var medarrangør av dette, og svært mange personlig berørte mennesker hadde møtt frem.
Jeg har stor respekt for å tale til en slik forsamling. Det handler om å bevege seg nær det ordløse rommet, og samtidig prøve å finne de riktige ordene.
Jeg begynte med å si at de til sammen representerte et helt bibliotek av menneskelige fortellinger og erfaringer, og at jeg ville forsøke å bevege meg inn i atmosfæren i dette biblioteket med respekt og ærbødighet for hver enkelt erfaring, og ut fra det premiss at vi alle har lov til å uttrykke sorgen på vår egen måte.
Alt i alt ble dette noen timer med berøring av sorgens mange aspekter, men også en feiring av håpet som bor i oss. Takk til alle dere som var med og som gav meg et stort rom å tale inn i!
Nå går ferden videre til Bergen. Men foreløpig er det øyriket her i Ryfylke (eller er det Rogaland, det har jeg aldri helt forstått) som befinner seg utenfor vinduene, her vi flyter frem over fjorden. Det er grått, men vakkert. God dag!

Kvinesdal by night

Menigheten i Kvinesdal har kjøpt et ærverdig hotell i sentrum.
Hvem ligger nå i en seng på dette hotellet, takknemlig for en fin salmekveld, gode møter med mange mennesker, pluss deilig suppe med poteter og fårekjøtt på kaukasisk vis hjemme hos Sevda og Galib, organisten og hans frue?
Ja, hvem kan det være?
Jeg tror jeg må sove på svaret!

Hilsen Eyvind

Et nomadisk liv

Denne våren har vært svært preget av reisevirksomhet fra min side. I grunnen ganske merkelig når men nettopp har flyttet inn i ny leilighet! For hvorfor flytter man? For å bo! Men hvorfor reiser man da bort hele tiden? For å utføre forskjellige oppdrag!
Disse oppdragene gjør så at man til dels fører et nomadisk liv, for det meste langs de norske landeveier.
Som i går, da jeg kjørte til Slemmestad kirke og deltok med mine salmer på en vårkonsert. Takk til forsamlingen som var til stede og delte det som ble en fin opplevelse! Spesielt takk til Nils Arne Helgerød, medsanger og ildsjel bak spennende kulturarrangementer i Slemmestad kirke, og til organist Anette, som ikke ser, men som har et så fint nærvær med sine toner og sitt gode humør.
I dag, på denne onsdag, går turen til Kvinesdal på Sørlandet. Der skal jeg ha salmekveld i samarbeid med min gode venn Galib, organist og komponist. Min svigermor kom fra Kvinesdal, hun bar etternavnet Aase og var både vennlig og sta, om det gjelder for kvindøler flest, får jeg kanskje et bilde av i kveld. Kom til kirken, dere som er i nærheten!
På torsdag bærer det av sted til Sirdal, etter at jeg har hatt et morgenmøte med kommuneledelsen og barnehagene i Kvinesdal knyttet til programmet Være Sammen. I Sirdal blir det også møte med kommuneledelsen og barnehager, deretter blir det seminar om sorg i kinosalen fra klokken halv fem imorgen ettermiddag og endelig konsert med “Sommerlandet” om kvelden. Komponist Galib har også tenkt å ta turen til Sirdal for denne konserten.
Etter konserten i Sirdal legger jeg i vei langs landeveien, denne gang med kurs mot Bergen. Hvor jeg skal sove underveis, er foreløpig ukjent. Men målet er å komme til Bergen ikke altfor sent på fredag, hvor målet er å bestyre et lite barnehjem med to bergenske barnebarn. Tidlig mandag drar vi så tilbake til Kolbotn, før landeveien atter kaller i neste uke.
Dette nomadiske liv vil fortsetter frem til begynnelsen av mai, men så skal det tas hull for alvor på noen store skriveprosjekter, noe jeg gleder meg til.
Da er klokken litt over halv åtte. En kopp te er fortært, i selskap med Vårt Land og to grovbrødskiver.
Fruen har vist seg i døren til kontoret og smilt vennlig.
Nomaden Eyvind er klar for dagens utfordringer!