Eyvind Skeie

Det blå lyset

Dette ble skrevet for et døgn siden, men ikke lagt ut på grunn av feil:

Fra togvinduet på vei til Kristiansand fornemmer jeg morgendemringen mellom Drammen og Kongsberg.
Det blå lyset over et delvis snedekket landskap minner meg om bildene til Terje Grøstad.
Jeg liker dette blå lyset. Det er et løfterikt lys, synes jeg, et lys som fremdeles bærer i seg litt av nattens drømmer, samtidig som det er i ferd med å åpne seg for dagen.
Jeg har valgt å ta tog til Kristiansand denne dagen, mest som et eksperiment. Det er jo ikke raskere enn fly, og kanskje heller ikke enn bil. Men jeg kjenner at jeg liker å sitte her og halvsove og se landskapet gli forbi utenfor.
Vips, der kom vi visst til Nordagutu, et sted som for meg først og fremst er, ja nettopp, en jernbanestasjon og ikke så veldig mye mer. Men jeg ser at Nordagutu har en Joker kolonialbutikk pluss noen ulvelignende skulpturer her på stasjonen. Eller er det bjørner eller seler? Vips, der forsvant Nordagutu, og jeg forsvinner ut i det blå, endeløse lyset igjen.
En mann på den andre siden av midtgangen har knasket i seg et stort eple og tatt opp sin iPad hvor han fordyper seg i et eller annet spill, ved hjelp av sin ene langfinger.
Klokken passerer 0900 og jeg bestemmer meg for å gå ut i kafevognen og finne meg et eller annet som kan fortæres. Burde ha smurt en brødskive, men hvem makter noe slikt på Kolbotn en tidlig morgen i januar?
Idet vi passerer noe som kan være Numedalslågen, om det ikke er noe annet, ønsker jeg dere alle en velsignet dag i det blå lyset!

Hva er det som hjertet søker

Hva er det som hjertet søker
i den stille vinternatten
når den store verdenskulden
omgir frosne trær der ute

Tror at noen elsker alle
Tror på en som bærer alt

Eyvind Skeie,
natten til 11. januar 2012

Etisk refleksjon og veiledning

Etisk refleksjon er helt nødvendig. Noe av det kirken har å tilføre i samfunnsdebatten er nettopp etisk refleksjon.
Biskop Erling Pettersen er derfor i sin fulle rett til å skrive en artikkel i Stavanger Aftenblad med refleksjon omkring oljeutvinning, naturvern, forbruk og etikk.
Etisk veiledning er vanskelig. Spesielt er den vanskelig i saker hvor det er forholdsvis lang vei fra refleksjonen og til den konkrete handling. Enda vanskeligere blir det når veiledningen bærer i seg elementer av samfunnsanalyse og politiske beslutninger. Da befinner den etisk reflekterende biskop seg med ett i et minefelt hvor det kan være ytterst vanskelig å navigere trygt.
Den etiske refleksjon åpner opp for samtale og dialog. Så vidt jeg forstår har deler av oljemiljøet gitt positiv respons på Pettersens ønske om samtale og refleksjon i dialogens fellesrom.
Samtidig har det alt vist seg at biskopens konkrete veiledning vekker politisk motstand og sikkert også egger til motstand i oljemiljøene, hvor noen alt har rykket ut og sagt at rådene fra biskopen ikke er tilstrekkelig kunnskapsbaserte. Dette er alltid en fare når noen fra kirkelig hold kommer ut med svært klare råd og veiledninger innenfor kompliserte fagfelter hvor fagmiljøet selv kan være preget av forskjellige oppfatninger.
Som biskop i Stavanger har Erling Pettersen adressert noe av innholdet i sin veiledning til befolkningen i eget bispedømme, slik det er blitt fremstilt i aviser (kronikken hans ligger ikke på nettet).
Det er ekstra komplisert. Med en slik form for tiltale vil noen kunne føle at biskopen henger dem ut eller at han ikke deler felles skjebne med dem han er biskop for, fordi han velger et autoritetspreget utenfraperspektiv og ikke solidariserer seg med mennesker i eget bispedømme. Dette er selvsagt ikke Pettersens hensikt, men slik kan denne kommunikasjonen likevel bli oppfattet.
I det hele tatt: Komplikasjonene står i kø, både for Pettersen og kirken som helhet. Det Erling Pettersen sier, er nemlig ikke veldig originalt eller oppsiktsvekkende for den som har fulgt litt med i den kirkelige meningsdannelse på dette feltet de senere årene.
Hvordan skal man så kunne komme videre med refleksjonen og veiledningen?
Jeg tror at det fremdeles må legges enda mer styrke i selve refleksjonen, innhenting av kunnskap, presentasjon av kriseperspektivene.
Dette må være kirkens fremste oppgave og den som får folk til å spørre, slik de spurte Peter og apostlene på pinsedagen: “Hva skal vi gjøre?”
Å bidra til at dette spørsmålet kan stige frem hos mange, må være kirkens fremste oppgave.
Og så må veiledningen og handlingsalternativene helst komme nedenfra og utenfra, fra fagmiljøene selv (oljemiljøene) og fra de politiske partiene.
Men hvis kriseperspektivet virkelig er så alvorlig og overhengende at tiden for refleksjon er forbi, er situasjonen en helt annen. Da er det tid for bønn og faste, bokstavelig talt. Og da må den norske kirkes biskoper og andre troende, om de mener dette, virkelig gå i spissen for en radikal endring.
Satt på spissen:
De må selv slutte med å forbruke det fossile brennstoffet i fly, hus og biler og forandre sin egen livsstil og sitt eget forbruk på en virkelig grunnleggende måte.
Men er det mulig? Er det noen som virkelig vil gjøre dette? Er vi ikke i realiteten fanget i et ubrytelig forbruksmønster i verdensøkonomien?
Dette er svære spørsmål og de fleste av dem uten gode svar.

For noen år siden skrev jeg salme som tangerer dette.
Jeg så for meg at denne salmen skulle få en plass i kirkens nye salmebok, men slik gikk det ikke.
På den annen side: har en slik salme noe der å gjøre, eller rammes den av de motforestillinger jeg har reist ovenfor?

Skal vi av alle slekter

1 Skal vi av alle slekter
som var på jorden før
bli den som bærer skylden
hvis livets mangfold dør?
Ja, skal vi bli de siste
som står i soloppgang
i kjølig bris fra havet
og priser deg med sang?

2 Skal barna som vi elsker
og bare ønsker godt,
forakte oss for jorden
som de i arv har fått?
Slik spør vi i vår uro
og kjenner angstens klo,
men vet at du har kalt oss
til kjærlighet og tro.

3 Vi ber deg, Gud vår Skaper,
om visdom og forstand,
så vi kan verne jorden
med luft og hav og land.
Å, Herre, gjør oss rede
til oppgjør og til bot,
gi kunnskap og visjoner
og handlekraft og mot.

©Eyvind Skeie 2007

Dhimmi

De av oss som har gått på vandringsveiene til Santiago de Compostela og samtidig sett litt inn i den spanske historien fra den arabiske invasjonen på 700-tallet og frem til Granadas fall i 1492, kunne lese en perspektivrik oppsummering av denne historien i dagens Vårt Land, basert på en nylig utkommet bok.
Som reiseleder til Santiago de Compostela har jeg forsøkt å sette meg inn i denne historien. På mine reiser har vi alltid først dradd opp til Toledo, den gamle hovedstaden som ble fravristet vestgoterne, for å se hvordan samfunnet mellom kristne, jøder og muslimer var gjennom mange århundrers sameksistens.
Artikkelen i dagens Vårt Land stiller et helt grunnleggende spørsmål til historieskrivingen, nemlig spørsmålet om hvor “gullalderen” egentlig befant seg. Var den såkalte “gjenerobringen” av Spania, kronet med Granadas fall, et oppløp mot den spanske gullalder, som sammenfalt nesten nøyaktig med Columbus og erobringen av de nye riker?
Eller var den spanske gullalder egentlig den oppblomstring av vitenskap, kultur og arkitektur som skjedde i middelalderens spanske blandingssamfunn, hvor kristne, jøder og muslimer langt på vei oppnådde en fredelig sameksistens.
Her spørs det hvem som skriver historien. Den er neppe en stor grunn til å idyllisere den altfor mye, hverken fra kristen eller muslimsk side.r
Men den spanske historien reise noen interessante spørsmål om et lands eller folks religiøse identitet. Ideen om det flerreligiøse samfunnet var ikke født da alt dette skjedde, på overgangen til den nye tid som kom med reformasjon og renessanse.
De kristne fyrstene hadde ingen forståelse for at mennesker med en annen gudstro skulle få borett i deres områder. Prinsippet om folkets og fyrstens felles tro holdt seg lenge.
På muslimsk hold hadde man tanker om de annerledes troende monoteister eller “Bokens folk” (in casu kristne og jøder) som dhimmi. Det betyr som beskyttede folkegrupper, i den grad de aksepterte den muslimske samfunnsmakten. Som dhimmi hadde kristne og jøder høyere skatt og var utestengt fra mange områder av samfunnet. De måtte heller ikke provosere den muslimske enhetskulturen ved å vise sin tro offentlig eller misjonere.
Dhimmiinstitusjonen er et dypt antidemokratisk trekk ved islam. Også i dag finnes denne institusjonen som en del av tenkningen, begrunnet som den er i Koranen. For mange unge kristne i muslimske land oppleves det å være dhimmi som en deklassering av dem som medmennesker og samfunnsindivider. Det er et trekk ved klassisk islam som kan synes å utelukke ideen om et flerreligiøst samfunn for muslimer som vil praktisere denne delen av trosgrunnlaget.
For min del har jeg aldri vært i en virkelig dialog med muslimer om denne delen av islam. Men jeg har sett i praksis hvordan det virker. Det er vanskelig å tenke seg at unge kristne skal få noen plass til å engasjere seg demokratisk i arabiske republikker (som Egypt) før det blir tatt et oppgjør med dette at en stor del av befolkningen er annenrangs borgere.

Kunstnere og filosofer

For noen år siden gjendiktet jeg en del julesalmer fra polsk.
Dette er interessante tekster, i spenningen mellom det folkelige og det opphøyde.
En av disse salmene, eller skal vi heller si sangene, hadde en ganske spesiell formulering.
I den blir “kunstnere og filosofer” invitert til å bøye seg for barnet i krybben.
Jeg likte den tanken, og prøvde å få dette med i den norske tekstversjonen.
I den forbindelse satte jeg også inn uttrykket “Lengselens tid er over”.
På en måte er det ganske brutalt, særlig i vår postmoderne tid, å si at “lengselens tid er over”. For det er jo nettopp det å lengte det postmoderne menneske er ekstra flink til.
Svært mye av det som skjer i religionsdialogens navn, handler om lengselens krefter, som bor i alle mennesker og gir seg forskjellig uttrykk.
Men når det gjelder barnet i krybben, sann Gud og sant menneske, er det riktig å si at “lengselens tid er over”.
Det betyr ikke at lengsel og undring er bannlyst i kristendommen. Snarere motsatt!
Men for den kristne er det mysteriet i Jesu person som utgjør det viktigste lengselsmotivet.
Når Jesus står frem på tidens torg og kaller seg for veien, sannheten og livet, er det en gudsåpenbaring som finner sted. Denne åpenbaringen er ikke bare et svar på menneskets lengsel, men menneskets lengsel blir kvalitativt endret når den dreies fra å være en ubestemt gudslengsel til å bli undrende tilbedelse av inkarnasjonens hemmelighet.
I denne spenningen står alle vi mennesker som lever i denne tiden, gjerne sammen med kunstnere og filosofer!
God søndag på denne dag, hvor det handler om de tre vise (kunstnere eller filosofer?) menn som kom fra øst og fant sannhetens barn i krybben.

Alt som har stemme

1 Alt som har stemme,
syng for Gud med tusen tunger.
Gi Kristus ære.
Spill, så gledessangen runger.
Se, gjennom luften farer
englenes lyse skarer!
Gi Kristus ære. Halleluja!

2 Gå til hans krybbe,
kunstnere og filosofer.
Takk for hans nåde.
Syng for ham med lette strofer.
Barnet i krybben sover.
Lengselens tid er over.
Takk for hans nåde. Halleluja!

Eyvind Skeie