Eyvind Skeie

Skapende forræderi og åndsverksloven

Begrepet “skapende forræderi” har jeg støtt på noen ganger i litteraturvitenskapen.
Det betegner det fenomen at et verk som er skapt til et bestemt formål eller med en bestemt forståelsesramme med ett blir forstått og tolket i en helt annen ramme.
Et eksempel på dette er fortellingen om Robinson Crusoe.
I utgangspunktet handlet denne fortellingen om hvordan denne forliste sjømannen kommer til den øde øya og så innfører sivilisasjonen der. Fortellingen er en hyllest til sivilisasjonen og det siviliserte mennesket, men ble ganske snart lest som det motsatte, nemlig en fortelling om et menneske som lever - og overlever - i den ville naturen.
Det som er i ferd med å skje med “Til ungdommen” av Nordahl Grieg, er et slikt skapende forræderi. En tekst som, ifølge dagens Vårt Land, er blitt til i et helt bevisst humanistisk og religionsfiendtlig rammeverk, blir med ett omgjort til det stikk motsatte, nemlig en salme til kirkelig bruk.
At familien til Nordahl Grieg og andre som identifiserer seg med dikterens utgangspunkt, reagerer på dette, er forståelig og naturlig.
Samtidig skjer det slike skapende forræderier hele tiden. Det er nettopp noe av kunstverkets tvetydighet og vesen at det er mulig å lese det på forskjellige måter. Over tid gjør det skapende forræderiet kunstverket større og ikke mindre.
Men det finnes likevel noen grenser. Jeg ville, for eksempel, sterkt motsette meg at en av mine salmetekster ble brukt i en satanistisk gudsdyrkelse, om noe slikt kunne være tenkbart. Jeg ville også ha støtte i åndsverksloven for dette synet.
I åndsverksloven finnes det noe som kalles en ideell opphavsrett. Denne knyttes til opphavsmannens rett til å bli navngitt sammen med verket, og til at verket ikke kan fremstå i strid med opphavsmannens intensjon. På sin hjemmeside forklarerer Dramatikerforbundet dette slik:
Opphavsretten innbefatter også noe som kalles ideelle rettigheter. For det første er det retten til å ”bli navngitt slik som god skikk tilsier”, den som bruker verket har altså plikt til alltid å oppgi hvem som har skapt det. For det andre omfatter de ideelle rettighetene forbudet mot krenkende bruk. Ordlyden i loven er slik: ”Har en annen rett til å endre et åndsverk eller å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, må dette ikke skje på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart”. På vanlig norsk betyr dette noe sånt som at det ikke er lov til å gjøre forandringer i verket som får verket til å uttrykke noe annet enn det som var den opprinnelige intensjonen.
I tilfellet med “Til ungdommen” i salmeboken er det jo ikke gjort endringer i teksten (om ikke vers blir tatt bort), men selve verket fremstår i en sammenheng som ikke var en del av opphavsmannens intensjon.
Om det da blir en krenkelse av opphavsmannens intensjon å ta med “Til ungdommen” i en salmebok kan derfor tenkes å være prosedabelt, i det minste.
I alle tilfelle må man spørre seg om kirken er tjent med å innlemme verket i salmeboken, når det så klart ikke var intensjonen hos dikteren Nordahl Grieg og kretsen rundt ham.
Ut fra fenomenet “skapende forræderi” er jeg enig med Trygve Wyller som sier at kirken må ha lov til å ta en tekst inn i salmeboken og dermed omdefinere teksten.
Men ut fra min egen følelse som forfatter av sangtekster vil jeg ønske at kirken utviser meget stor respekt for opphavsmannens utgangspunkt, spesielt når dette har å gjøre med livssyn og trosoverbevisning. Vi krever denne respekten fra andre, og bør da også utvise den selv.
Konklusjonen på disse funderinger er da at fenomenet “skapende forræderi” her blir sekundært i forhold til de ideelle rettigheter i åndsverksloven og respekten for opphavsmannens intensjon.
Det er en salmebok kirken lager. Den driver ikke gravrøveri.
Og dette sier jeg, samtidig som Nordahl Griegs ord synger i meg, med all sin moralske kraft og appell!

Du, de forfulgtes Gud

Her ligger øverst min originale versjon av “Du, de forfulgtes Gud”.
Kirkemøtet diskuterer nå en revidert versjon eller denne.
Jeg liker best denne, men salmebokkomiteen ønsket endringer.

Du, de forfulgtes Gud

T Eyvind Skeie 2002
M Ahasuerus Fritsch (1629–1701)

1 Du, de forfulgtes Gud og rettsløses forsvarer,
vær nær hos dine barn i trengsler, nød og farer.
Gi hjelp til alle dem som frykter når de ber.
Å, Herre, vekk oss opp og vis oss det som skjer.

2 Gi oss som bor i fred og lever trygt her hjemme,
å tale høyt og klart for dem som mangler stemme.
La oss ha samme røst, slik vi er ett i Ham
som bad oss følge seg og dele korsets skam.

3 Men ofte så vi bort og ville ikke vite.
Vår selviskhet var stor. Vårt hjertelag var lite.
Du, de forfulgtes Gud, hjelp oss å handle rett,
å se hva vi skal se, og si hva vi har sett.

4 Velsign hver mor og far som vet at barna lider.
For din barmhjertighet, gi fred i våre tider.
Gi kristenheten mot, gjør oss til lys og salt,
så troen kan bestå til du forvandler alt.

Her er den reviderte versjonen, som salmebokkomiteen fikk meg til å gjøre.
Det er særlig endringen fra “forfulgtes Gud” og det “forfulgte kristnes Gud”, og dette ble gjort ikke av saklige, men mer av klangmessige grunner.

Jeg liker absolutt best min primære versjon, fordi “forfulgtes Gud” og “rettsløses forsvarer” har et bredere siktemål opg slik fremstår bedre i forhold til hverandre. Gud har et forhold til alle forfulgte, selv om vi som kirke har et særlig blikk for forfulgte kristne. Engasjementet for de forfulgte har en dobbel begrunnelse, både i religionsfriheten og i evangeliet selv.

Den reviderte versjonen:

1 Forfulgte kristnes Gud og rettsløses forsvarer,
vær nær hos dine barn i trengsler, nød og farer.
Gi hjelp til alle dem som frykter når de ber.
Å, Herre, vekk oss opp og vis oss det som skjer.

2 Gi oss som bor i fred og lever trygt her hjemme,
å tale høyt og klart for dem som mangler stemme.
La oss ha samme røst, slik vi er ett i Ham
som bad oss følge seg og dele korsets skam.

3 Men ofte så vi bort og ville ikke vite.
Vår selviskhet var stor. Vårt hjertelag var lite.
Forfulgte kristnes Gud, hjelp oss å handle rett,
å se hva vi skal se, og si hva vi har sett.

4 Velsign hver mor og far som vet at barna lider.
For din barmhjertighet, gi fred i våre tider.
Gi kristenheten mot, gjør oss til lys og salt,
så troen kan bestå til du forvandler alt.

Eyvind Skeie

En spesiell dag i vår historie

Jeg ble sittende i et par timer og se på forberedelsene til det rettslige oppgjøret med Behring Breivik fra klokken 0700 i dag, men gikk inn på kontoret mitt like over klokken 0900, da rettsmøtet ble satt.
Selv om jeg nå prøver å arbeide med noe annet, er det ikke fritt for at bevissthetsrommet er fylt av det som skjer i retten i dag. Slik er det nok for de aller fleste av oss som bor i dette landet. Det er en spesiell dag i vår historie.
Det gjør inntrykk å se den tiltalte og høre ham fremføre sine korte setninger.
Vi sr et menneske med en helt annen virkelighetsforståelse og selvforståelse enn omgivelsene omkring ham har.
Jeg tenker at når øynene hans i noen øyeblikk flakker omkring i rettssalen og ser ansikter på rekke og rad, så er det øyne som ikke søker bekreftelse, og de befinner seg i et ansikt som ikke søker gjenkjennelse og speiling. Det er ikke et jeg som søker et likeverdig du og som vil møte dette Du i det intersubjektive rommet. Den tiltaltes “jeg” befinner seg i et helt annerledes rom, et rom som er dominert av tanker, forestillinger og følelser som det ikke er gitt de fleste av oss andre å trenge inn i. Tiltaltes egne forsvarere har forberedt oss på at at det vil kunne skape sjokk og forskrekkelse når dette rommet åpnes for innsyn gjennom tiltaltes egne forklaringer.
Så spørs det om hvem dette rommet tilhører. Er det en tilregnelig person i rettslig forstand, eller en person som må plasseres utenfor den juridiske tilregneligheten?
Psykiatrisk kan jeg forså at det må være et ytterst vanskelig spørsmål.
Moralsk forekommer det meg å være noe enklere. Handlingenes planmessige forberedelse og planmessige og konsekvente utførelse fører langt i retning av å svare ja på spørsmålet om det foreligger en skyld, i moralsk og menneskelig forstand, om kanskje retten vil mene at det også er en form for utilregnelighet med i bildet, sett med psykiatriens øyne.
Om så skulle være, må det likevel være av betydning å se ganske nøye på hvor tankegodset hos tiltalte kommer fra.
Tiltaltes manifest, som har jegt brukt litt tid til å lese i, fremstår som en merkelig blanding av små, selvopptatte fillesaker og lange historiske perspektiver knyttet til hvordan det “kristne” Europa er blitt invadert av islam og muslimer helt opp til moderne tid, og ikke minst i tiden etter reformasjonen, noe som kanskje ikke er fullt så kjent for mange i vårt eget land. Det er faktisk ikke bare middelalderen tiltalte henter sine historiske referanser fra, men også vår moderne historie.
Det som, imidlertid, er helt fraværende i tiltaltes manifest, er troens hjertespråk om Jesus Kristus. Han fremstår som en slags militant ideolog med sine både pompøse og banale symboler og tanker til forsvar for “det kristne europa”, men altså helt uten noen identifikasjon med kristendommens hovedmotiver knyttet til Jesu liv, død og oppstandelse.
I bunn og grunn er dette bare noe som forsterker den følelseskulden som synes å gjennomsyre tiltaltes person og handlinger.
På legmannens grunnlag kan jeg forstå at psykiaterne har kommet ut med to forskjellige konklusjoner i spørsmålet om tilregnelighet.
Så langt jeg nå tenker, vil jeg håpe at tiltalte blir vurdert som tilregnelig av retten, både av hensyn til handlingenes omfang og alvor, hensynet til alle ofrene og av hensyn til den tiltale selv. I seg selv er det uforståelig at et tilregnelig menneske kan utføre slike ugjerninger og påføre andre mennesker en slik lidelse. Denne uforståeligheten kommer jeg for min del best til rette med ved å se tiltalte bli stilt helt og fullt til ansvar. Det er det språket som trenger dypest inn.

Biskoper uten etternavn

Hvorfor synes jeg at det er smakløst og dumt at biskoper blir titulert på denne måten, som biskop Atle, biskop Laila, biskop Halvor, biskop Helga og hva det så kan være?
Jeg tror det er fordi det på den ene siden innebærer en intimisering og på den andre siden markerer en stor avstand.
Ordet “biskop” står for denne avstanden, mens fornavnet står for en intimisering som det ikke alltid er dekning for.
Under det pågående Kirkemøtet er det visst slik at biskopene omtales på denne måten, også i noen av programpunktene.
Dette gir meg noen flere tanker om fenomenet.
For hvem er det som har “lov” til å si biskop Atle og biskop Laila?
Jo, det er delegatene på Kirkemøtet. De får være nær biskopene og komme inn i fortrolighetssonen, og viser gjennom den intimiserende navnebruken at de er innenfor.
For dem som er utenfor, og da tenker jeg på vanlige folk, fungerer denne navnebruken kanskje like mye ekskluderende og fremmed, ja, sikkert også direkte som jålete. Det blir som å snobbe nedover og opptre jovialt, samtidig som ordet “biskop” plasserer den høye geistlige trygt på pidestallen.
På Kirkemøtet er det kirkens synodale struktur som først og fremst skal myndiggjøres og komme til orde. Biskopene har sitt eget forum i bispemøtet, hvor de uttaler seg om slikt som salmebok og liturgi og mange andre spørsmål. Når det kommer til Kirkemøtet, bør de heller innta en mer lyttende og passiv rolle, og ikke fremtre med altfor stor vekt på sin biskoppelige verdighet, hverken ved å snobbe nedover eller plassere seg på pidestallen.
Nå kan man si at det er språklig tradisjon for å titulere en biskop med selve tittelen og fornavnet, både i den økumeniske verden og i språkvaner fra middelalderen.
I moderne tid her i Norge er det dog kun representanter for Kongehuset som tillater seg å sette sammen sitt eget fornavn med sin ærverdige tittel.
Mitt råd til biskopene og til Kirkerådets manuskriptforfattere er derfor klart og enkelt:
Slutt med dette språklige tullet! Dere er helt normale mennesker med borgerlige navn etter norsk navneskikk. For en begrenset periode av deres liv har kirken gitt dere en spesiell oppgave i å utføre et tilsynsansvar som biskoper. Men dere har ikke fått en ny, uutslettelig karakter som visker ut deres borgerlige identitet, hvor dere har et helt vanlig fornavn og etternavn, som alle oss andre. En slik sakramental kraft til å gi et menneske en ny identitet besitter ikke bispeordinasjonen i vår lutherske kirke.
La oss derfor senke skuldrene og være glade.

Det rullende kontoret pluss noe strengt privat

Det rullende kontoret (se nedenfor) er nå på vei tilbake til Kolbotn via fly og tog, eller kanskje buss.
Det tør være en offentlig sak at undertegnede, innehaver av det rullende kontoret, sitter her på Kjevik flyplass og skriver.
Men noe er strengt privat, dog kan jeg nevne det her, i all fortrolighet, om det blir mellom oss.
Jeg har tre svarte Levisbukser i skapet på Kolbotn.
I dag tidlig trakk jeg på meg en av disse.
Det jeg ikke tenkte på i dag tidlig, var den spennende sannhet at en av disse tre buksene rett og slett har gått opp i sømmen.
Denne sømmen befinner seg, naturlig nok, i kroppens nedre regioner.
De som var på møte med meg i dag, finner herved grunnen til at jeg satt så tett inntil bordet og beveget meg med en underlig, slepende gange, hvor det virket som om den øvre del av mine ben var låst fast i en litt krampaktig stilling.
Dermed har man forklaringen på hvorfor det rullende kontoret i dag sitter med bena samlet her på Kjevik flyplass.
Det er rett og slett samling i bånn.
Dette sånn strengt privat, og kun mellom oss!